Den norske regjeringen er blitt modell for tysk opposisjon. Det vises stadig til den rødgrønne koalisjonen i Oslo når det er snakk om et alternativ til den nåværende regjeringen i Berlin. De gul-svarte, som det heter ifølge tysk politisk fargelære.

Kristeligdemokratene i CDU og CSU regjerer nå sammen med de liberale FDP. Det burde funke som smurt, men det gjør det ikke. Her er det ikke bare «på plenen» det demonstreres. Statsråder og partitopper strides åpent foran kamera og mikrofon i sak etter sak. Storkoalisjonen CDU/CSU og sosialdemokratene SPD var faktisk mye mer samkjørt.

Selv i hvetebrødsdagene har de gul-svarte kranglet. Før helga hadde regjeringen sittet i hundre dager, i Tyskland som i Norge en slags fredningstid. Karikaturtegningen i Berliner Zeitung viste liberale og konservative som fyrer løs på hverandre fra sine skyttergraver. Angela Merkel kommer tuslende med et glass og spør om ikke de stridende har tid til en liten skytepause for å skåle for de hundre dagene.

Inntrykket av en regjering som er i ferd med å falle fra hverandre påskynder forhåpningene til et alternativ. Perspektivet er likevel valget i 2013. De Grønne, SPD og venstrepartiet de Linke vil trenge både tida og veien dit for å snakke seg sammen.

Det har også vært spekulert i et samarbeid mellom de gul-svarte og de Grønne, en såkalt Jamaica-koalisjon, med henspilling på den karibiske statens flagg. Nå synes de Grønne å ha bestemt seg for å orientere seg mot venstre. «Norge står meg personlig nærmere enn en stat i Karibien», som de Grønnes leder Claudia Roth nylig uttrykte det.

De rødgrønne i Norge nevnes stadig som forbilde for de Grønne, de Linke og SPD. De tre partiene har mange barrierer å rydde av veien, både politisk og psykologisk. Men den unge generasjonen sliter ikke med de samme personlige motsetningene som de eldre. Nylig kom et felles opprop, underskrevet av unge parlamentarikere i de tre partiene.

Det omtales som «Oslo-oppropet», og tar til orde for dialog og bred debatt mellom partiene, for å utvikle en ny politikk for rettferdighet, omfordeling, solidaritet og økologisk fornyelse. Ikke så ulikt de fellesskapsideer som i sin tid inspirerte til rødgrønt samarbeid i Norge. De unge tyske rød-grønne hevder de har fått mye positiv respons, fra eldre partimedlemmer, og fra folk som kjenner seg partiløse.

Flere initiativer er på gang for å bane vei for et rødt-rødt-grønt alternativ. Sist helg møttes 225 politisk engasjerte for å danne en tenketank. Både politikere, og representanter fra kulturliv og vitenskap deltok. «Institut Solidarische Moderne» vil utvikle alternativer til nyliberalismen.

En av grunnleggerne av tenketanken er Sven Giegold, stifter av det tyske Attac og med i EU-parlamentet for de Grønne. En annen er sosialdemokraten Andrea Ypsilanti. Hun mislyktes med å bli delstatsminister i Hessen da hun åpnet for samarbeid med de Linke der. I de vestlige delstatene er partiet fortsatt tabu for mange i SPD.

Mange mener nå det må bli slutt på denne berøringsangsten. Men den er forståelig. De Linke er dannet av utbrytere fra SPD i vest, og av PDS, som var arvtakerne etter gammelkommunistene i øst. Altså dobbelt provoserende. Dersom SPD og de Linke skulle greie å snakke seg sammen til å delta i en felles regjering alt i 2013, vil det være rekord, sammenlignet med det norske forbildet. Samarbeid med SV var tabu for Ap i flere tiår.

Ekstra vanskelig har det vært for SPD at deres egen tidligere partileder, Oskar Lafontaine, har vært frontfigur for de Linke. Det er tross alt bare vel ti år siden han ryddet finansministerkontoret i protest mot Gerhard Schröder. Det er som om Sigbjørn Johnsen skulle dra hjem til Hedmark på dagen i protest mot Jens Stoltenberg. Lafontaine dro hjem til Saarland for å skrive samfunnskritiske bøker, før han dukket opp som lederskikkelse for utbryterne fra SPD. Det er hans fortjeneste at de Linke har fått godt fotfeste i vest.

Nå har Lafontaine trukket seg fra rikspolitikken på grunn av helsa. Dette vil gjøre et samarbeid lettere for mange i SPD. Spørsmålet er om de Linke greier å holde stillingen i vest uten ringreven Lafontaine.

Det spekuleres også på om mange utbrytere vil vende tilbake til SPD, nå når partiet er i ferd med å forlate sin nyliberale kurs, og finne tilbake til sine røtter. Slik Arbeiderpartiet gjorde da de fridde til SV og Senterpartiet.

Man kan spørre hvorfor det er nettopp mot Norge de tyske rødgrønne vender blikket. Men hvor skulle de ellers se? Europa ellers domineres av konservative regjeringer. De sosialdemokratiske partiene smuldrer, slik også det norske Ap var i ferd med å gjøre.

De tyske sosialdemokratene har en fordel som Ap i Norge ikke har: SPD har prøvd å være lillebror i en regjering. Dermed er de vaksinert for noe av den maktarrogansen som stadig viser seg i Ap, og som truer med å underminere det rødgrønne samarbeidet. Dersom den tyske varianten av rødgrønt blir en realitet, kan den bli vel så slitesterk som den norske.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen