Greier EU å utrydde fattigdommen?

Hver sjette EU-borger kjemper for å få pengene til å strekke til. Judith for eksempel, som baker rundstykker hos den tyske bakerikjeden Back & Frost for 4,81 euro i timen.

Judith heter noe annet, men kan ikke fortelle sitt riktige navn til Berliner Zeitung, som har intervjuet henne og viser faksimile av arbeidskontrakten. Hun jobber seks dager i uka, og har forpliktet seg til å jobbe fleksibelt, tilpasset bedriftens behov. Det betyr at hun kan bli bedt om å stille midt på natta eller tilkalt i ferien.

Heldigvis skriver avisene om den nye lavtlønnssektoren i Tyskland. Et land vi er vant til å tenke på som en raus velferdsstat med en velstående middelklasse. Hver gang jeg kommer hit blir jeg slått av overskrifter som viser hvordan middelklassen skrumper, velferden forvitrer, og fattigdomslønninger brer om seg. Judith er ett av veldig mange eksempler på hvordan lønninger og arbeidsforhold forverres. Det finnes bakerier og kafeer med timelønn ned mot to euro.

Judith søker hver uke på andre jobber, men har ikke fått noe. Mange leserinnlegg har kommentert hennes historie. Folk kjenner seg igjen. Når folk huker seg fast med en timelønn på under fem euro, og godtar hva som helst av arbeidsbetingelser, er det fordi de er livredde for å komme på Hartz IV, den forhatte sammenslåingen av sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd.

Hartz IV regnes som den endelige store fattigdomsfella. Ordningen er fem år gammel. Det kommer stadig krav om å endre de verste og mest urettferdige utslagene, særlig for familier med barn. Kritikerne snakker om mangel på menneskeverdig liv.

Men dette forhindrer ikke samfunnstopper fra å moralisere overfor arbeidsledige. Roland Koch, CDUs delstatsminister i Hessen, krever arbeidsplikt som motytelse for Hartz IV, og mener enhver stønad må ha et element av avskrekking. Både sanksjonene og avskrekkingen ligger forlengst i ordningen. Toppolitikere øker stigmatiseringen med sin moraliserende undertekst: Arbeidsledige er egentlig arbeidssky.

Det synes å være et allment fenomen at de rike og friske tyr til moraliserende argumenter for å forsvare nedskjæringer og lave ytelser. I Norge ser vi samme mekanisme i debatten om sykelønna. I Tyskland gjentar det seg stadig overfor arbeidsledige. Når et politisk problem synes overveldende, lager man privatmoral av det.

De lave satsene i Hartz IV har ikke løst problemet med arbeidsledighet, men bidratt til en ny lavtlønnssektor. 1,3 millioner har nå så lav lønn at de må få tilskudd fra Hartz IV for å overleve. Mange advarer om at Tyskland og andre europeiske land er på vei mot amerikanske tilstander, med et sjikt av «working poor», som tjener så lite at de må ha offentlig støtte i tillegg til jobben.

Det var sosialdemokratene i Tyskland som innførte Hartz IV mens de satt i regjering sammen med de grønne. Etter fire år i storkoalisjon med CDU/CSU er SPD nå i opposisjon. Dermed er de blitt kritiske til velferdsreformene. SPD anklager den nye tyske liberal-konservative regjeringen for å påskynde omfordelingen nedenfra og oppover.

Mange små skritt bidrar til denne omfordelingen. Regjeringens planer om skattelette vil komme de velstående til gode. Mange tyske sykekasser innfører nå et ekstrabidrag. Det kan trekkes fra på skatten. Ekstrabidraget blir dermed mindre jo mer man tjener. Judith må betale hele beløpet. Det må som regel også en Hartz IV-mottager.

Hva kan så EU gjøre? Pålegge medlemslandene en mer rettferdig intern fordeling? EU selv synes å mene at det meste av verktøyet for å bekjempe fattigdom, finnes på nasjonalt nivå. Slik de tyske eksemplene for så vidt viser. Foreløpig er det europeiske fattigdomsåret heller ikke mer enn et ønske om godt nyttår. Eller som kommisjonsleder Jose Barosso sier, «gjøre folk mer bevisste på problemet og bidra til å skape et mer romslig samfunn».

Vekst trekkes ikke lenger fram som universalmiddel mot fattigdom. Men det er heller ikke mangel på moral eller raushet som gjør at Judith ikke kommer seg ut av fattigdomsfella. Det er alltid noen som kan bake billigere enn Judith. Men det er også noen som tjener på å selge billige rundstykker. Eierne i Lidl og Aldi topper lista over rike tyskere. I siste runde handler fattigdom om økonomisk makt og rettferdig fordeling. Slikt er krevende å snakke om, fordi det kolliderer med ideen om fri flyt og uhemmet konkurranse.

Ordet «rettferdighet» dukker opp stadig oftere i den tyske debatten om priser og lønninger. Det er også noen som baker dyrere fordi de gir sine ansatte en anstendig lønn, og fordi de betaler kornprodusenten en rettferdig pris for råstoffet. Når jeg er i Berlin, blir jeg faktisk bevisst på hvor jeg bør kjøpe brød.

Slik sett er jeg blitt en medspiller for Barrosos fromme ønsker om større bevissthet. Men det er neppe nok til å oppfylle EUs motto for 2010: Stopp fattigdommen nå.

Kari Gåsvatn, kommentator i Nationen



Publisert mandag 01.02.2010 kl. 08:54 (sist endret mandag 01.02.2010 kl. 08:54)