Bare en røst i ørkenen?

Da står Sps Per Olaf Lundteigen opp på et møte med 280 sauebønder i Ølen og maner til nytt Hitra-opprør. Lundteigen kritiserer regjeringens landbrukspolitikk nord og ned. Han får stående applaus.

Har du hørt denne historien før? Ja, absolutt. Lundteigens opprør i Ølen minner om et årlig ritual. Hvorfor da skrive om saken? Vi vet jo hvor det ender. Lundteigen har alltid kritisert for all verden, og fulgt med på ferden. Det blir som da han stemte i striden om biodieselavgift: Til syvende og sist er regjeringssamarbeidet viktigst.

Men likevel: Dette er absolutt verdt å skrive om. Delvis fordi det faktisk kan bli bråk i årets jordbruksoppgjør. Men først og fremst av en annen grunn: Lundteigen har rett når han snakker om en landbrukspolitikk i krise.

Hvis du skal definere landbrukspolitikken ut fra de tradisjonelle målene om å bevare distriktslandbruket og helst familiebrukene, sikre landbruket som bærebjelke i bosettingen, og produsere mest mulig mat basert på landets egne ressurser –altså på gras og ikke kraftfôr –så er politikken i krise. Frafallet i næringen forteller sitt.

Likevel blir Lundteigen en ensom røst i ørkenen. Hans partikolleger ser brydd til siden, og regjeringen overser ham. Hvorfor?

En naturlig grunn er medansvar. For få år siden –rundt 2000 –kunne man for eksempel skremme med at antall melkebønder ville halveres dersom Fremskrittspartiet kom til makta, hvis WTO slo til, eller Norge ble EU-medlem.

Nå ser vi at antall melkebønder ble halvert fra 1998 til 2008. Og dette har skjedd mens Senterpartiet satt i sentrumsregjeringen 1997–2000, og i dagens rødgrønne regjering fra 2005. Selvsagt kan man gjøre Lars Sponheim, landbruksministeren i Bondevik-regjeringen, til skurken i denne utviklingen. Men fasiten blir likevel uomgjengelig. Det landbrukspolitiske establishment har vært med på ferden. De har protesterte litt og beklaget en del, men de har også skålt i champagne for gode oppgjør.

Hva er resultatet av dette? Jo, at grensene for det akseptable hos bøndenes støttespillere stadig forskyves bakover, og at de deretter går i innbitt forsvar for det bestående. Akkurat nå er det for eksempel 13 000 melkebønder. Finnes det en absolutt smertegrense her? Eller vil landbruksfamilien om ti nye år ha godtatt en ny halvering? Vil man i år 2018 kjempe tappert for å opprettholde 6000 melkeprodusenter?

Hva blir resultatet av en analyse som dette? Selvsagt resignasjon. Det er en annen grunn til at Lundteigen overses. Alle realister «vet»hvilken vei det går. Alle «vet»det ikke nyter med nye Hitra-opprør nå. Vi må nøye oss med å innse «realitetens verden», og gjøre det beste ut av det.

En av de viktigste jobbene for folk som vil landbruket vel, er å bryte denne nedadgående resignasjons-spiralen. Hvordan får man til det? To alternativer peker seg ut. Ett av dem er å gjenreise den tradisjonelle landbrukspolitikken med familiebruk, distriktshensyn og andre fagre mål. Til det kreves et løft som er minst like økonomisk gjennomtenkt og politisk fundert som jamnstillingsvedtaket som fulgte etter Hitra-opprøret i 1970-åra.

Dette løftet må innebære virkemidler av den typen Lundteigen snakker om, særlig økt pris til bøndene. Og det må –minst –kombineres med de nye produksjonsmålene som landbruksminister Brekk stadig trekker opp, og som er tilpasset global matmangel og klimakrise.

Dette høres voldsomt ut, og er det også. Det krever at bøndenes talsmenn er tøffe og stridige. Men det er jo nettopp slike grep som bør ligge i den store landbrukspolitiske utredningen som landbruksminister Brekk har varslet.

Hva er så det andre alternativet? Jo, at man erkjenner at den gamle landbrukspolitikken definitivt er død, og deretter starter på ny frisk ut fra det 0-punktet. Da får man løfte av seg mesteparten av det som nå gjør landbruket til en «politisk næring». Dette høres drastisk ut, men er det kanskje ikke. Hvis vi ser saken i hvitøyet, dreier det seg kanskje mest om å videreføre dagens politikk, bare med den forskjell at man vedstår seg det som skjer, og ønsker det, i stedet for å beklage det.

Da kan man heie fram gründerbøndene. Da kan man fjerne odels- og konsesjonslov og andre stengsler. Da kan man stå på for økt matproduksjon via rasjonalisering og mekanisering og bruk av importert arbeidskraft. Da kan man vedstå seg forutsetningene av typen kutt i antall melkebønder. Og hvem vet –kanskje man da også kan styre utviklingen både bedre og mer målbevisst enn i dag.

Utviklingen de siste årene er dramatisk. Den stiller politikerne og oss andre overfor fundamentale valg av den typen jeg har nevnt her. Det er dette Lundteigen minner oss om. Og det er dette vi skyver unna oss hvis vi reduserer ham til en røst i ørkenen.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.