Bygdedyr med burka

«Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted, helt innerst i en fjord. Der bodde tusen frelste pluss en tenåring og hennes unge mor.»

For førti år siden skapte Inger Lise Rypdal furore i gudfryktige Norge med sangen «Fru Johnsen». Alenemoren med korte skjørt måtte stå standrett for bygdas øvrighetspersoner i bedehuset. Men både lærer, doktor, prest og lensmann fikk passene påskrevet for sin dobbeltmoral:

«Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til. Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til.»

I dag ville ikke teksten opprørt selv de mest halsstarrige i indremisjonen. Den gangen ble sangen forbudt å spille på NRK. Det sier noe hvor endret våre moralbegreper har blitt i løpet av disse årene.

Så når Aftenposten avdekker vår tids nye moralpoliti, kledd i burka og langskjegg midt i Oslo by, kan vi faktisk kjenne et kaldt gufs fra vår egen nære fortid. Unge kvinner med minoritetsbakgrunn får slengbemerkninger og stygge blikk når de haster gjennom Grønland i olabukser, homofile har opplevd å bli fysisk angrepet, og «vestligorienterte» innvandrere blir verbalt truet.

Dette er knallhard sosial kontroll. Den er kanskje fremmedartet i sin uttrykksform, men vi finner paralleller også i vår norsketniske historie. Blant annet har Ap-politiker Hadia Tajik, som selv har pakistansk bakgrunn, sammenlignet moralpolitiet i innvandringsmiljøet i Oslo med det helnorske bygdedyret. Bygdedyret er et begrep forfatteren Tor Jonsson i sin tid skapte for å beskrive den skarpe sosiale kontrollen en fant i mange norske bygdesamfunn.

Tajik peker på at bygdedyret, i likhet med moralpolitiet på Grønland, skyr annerledeshet og krever konformitet. Hun, som er vokst opp i Bjørheimsbygd i Rogaland, har møtt både det klassiske rurale og det moderne urbane bygdedyret, og trekker et likhetstegn. Begge fenomenene drives av et kollektivistisk tenkesett, som gir lite rom for individet, påpeker Tajik.

Hun har rett i at det er mange treffpunkter mellom bygdedyret og moralpolitiet, men det er likevel viktige forskjeller. Drivkraften i bygdedyret er janteloven. Det skal straffe seg å skille seg ut og tenke annerledes. Det er et brudd på den sosiale kontrakten i bygda. Det avler misunnelse og mistro. Moralpolitiet bruker det samme settet med sosiale hersketeknikker, men har i motsetning til bygdedyret også en større religiøs og politisk dimensjon.

En kommer ikke unna at islam er en faktor på Grønland. Når en algerisk mor nekter sitt barn å leke med et norsk barn fordi nordmenn spiser svin og dermed havner i helvete, er det hennes fortolkning av Koranen som taler. Religiøse læresetninger brukes både til å piske våre muslimske landsmenn på plass, og til å etablere et skille mellom «oss» og «dem».

Dette er ikke unikt for Grønland eller for islam. I Nord-Irland har religion vært en avgjørende katalysator for en blodig og uforsonlig konflikt mellom irer og briter. Den sosiale kontrollen blant både katolikker og protestanter var beinhard. Du risikerte kneskålene om du gikk i seng med fienden. Dette var folk som tilba den samme guden, alle var kristne. Og i Israel blir statsborgernes rettigheter segregert etter religiøs tilknytning.

Begge steder har religion vært sprengstoff i en politisk strid mellom folkegrupper. Kampen mot en ytre fiende har gått hånd i hånd med massiv intern selvjustis. Religiøse regler og moralske normer har vært nyttige verktøy for å mane til strid mot de andre.

Kan dette overføres til Grønland, Norge? Kanskje ikke direkte, men det er nok en politisk faktor i det moralpolitiet driver på med også her. Norge er en del av verden, og verden preges av en pågående konflikt mellom den muslimske og den vestlige verden. Det kan tenkes at enkelte ønsker å se en frontlinje også langs Grønlandsleiret.

Men vi må ikke tro at muslimsk moralpoliti er en lovmessig konsekvens av våre etter hvert store muslimske miljøer. Framvekst av negative subkulturer skyldes som regel at det finnes spesielle vekstbetingelser. I tilfellet Grønland handler det om en bydel som huser enkelte innvandrermiljøer som er særdeles dårlig integrert i det norske samfunnet. Det hadde ikke trengt å være slik. Mens somaliere i Oslo framstår som en kronisk problemgruppe, er somaliske innvandrermiljøer andre steder i landet mønstereksempler på vellykket integrering.

Når politikerne i Oslo med åpne øyne har tillatt sine østlige bydeler å bli innvandrergettoer med store sosiale problemer, samtidig som de vestlige bydeler beholder sin blendahvite status, har de samtidig åpnet porten for det burkakledde bygdedyret.

Dyret kan jages på dør igjen. Men det krever et godt stykke politisk arbeid. Og det krever at innvandrermiljøene tar et oppgjør med ukulturen i egne rekker.

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen



Publisert lørdag 16.01.2010 kl. 13:13 (sist endret lørdag 16.01.2010 kl. 13:13)