Nav-fedrene bør granske seg sjøl

For en ting er krisen i Nav. Den er ille for de ansatte. Den rammer arbeidsledige og andre som trenger velferdsstatens tjenester. Men det er minst like ille at politikerne kan bomme så grovt med store reformer som dette.

Slike bomskudd forteller nemlig om systemsvikt både i storting, regjering og departementer. Og enda verre: De forteller om fare for gjentakelser. Vi har jo sett mønsteret gang på gang. Når politikerne møter et problem, svarer de med å lansere omfattende byråkratiske reformer i stedet for å gå løs på utfordringene med de organisasjonene man allerede har til rådighet.

Nav-reformen er et typisk eksempel. I stedet for å satse på styrking og bedre samarbeid mellom de gamle trygdekontorene, sosialkontorene og arbeidsformidlingen, var «alle»politikere –og mange andre –enige om et helt annet, og mye mer storstilt og pompøst, grep: Sammenslåing, samordning og sentralisering. Brukerne skulle få alle tilbud bak en og samme skranke. Flott!

I dag ser man at giganten som ble skapt, naturlig nok, herjes av stordriftens problemer. Men dessverre er politikerne som jublet den gangen i dag mer opptatt av å løpe fra ansvaret enn av å lære av feilene som ble begått. Dagens regjering blir syndebukker. Fortidens feil forties. Og systemfeilene snakkes det fint lite om.

For Nav–fadesen er jo langt fra det eneste eksempelet på at politikere og fagsjefer i byråkratiet tyr til store byråkratiske reformer når de møter et problem. Klassekampens redaktør Bjørgulf Braanen oppsummerte nylig saken på glimrende vis, med utgangspunkt i politidirektør Ingrid Killengrens uttalelser om at det er «umulig»å bekjempe organisert kriminalitet uten en omfattende politireform. Braanen trekker fram sykehusreformen som skulle være svar på de lange sykehuskøene. Som kjent har køene nå økt. Han nevner Nav–reformen som skulle løse problemene med at noen falt mellom alle stoler i det offentlige støtteapparatet. Som kjent faller mange brukere fortsatt utenfor alle stoler i Nav. Og, skriver Braanen, «Den mest rammete sektoren er kanskje likevel skolene, som gjennom årtier har vært gjennom en serie storstilte reformer. Etter hvert som reformene har rullet fram over lærerne og elevenes hoder, er det knapt noen som lenger husker årsaken til at de ble satt i gang.»

Som vi alle vet: Sykehuskøene har økt, og Nav–brukerne faller utenfor alle stoler. Man kunne gjøre eksempelrekken lengre, og ta med blant annet Forsvaret. Men det trengs ikke. Problemet er åpenbart, og det omfatter i tillegg ideologien som rir disse reformene som en mare. Det gjelder gigantomanien og tilliten til at stort blir godt. Det gjelder troen på at sentralisering og samordning hjelper på det meste, og helst bør doseres med en god porsjon markedsstyring. Og det gjelder troen på at løsningene finnes i profesjonalisering mens nærhet, folkelighet og lokale tilpasninger er tvilsomme greier.

«Med Nav-reformen er de lokale Nav-kontorene blitt fratatt beslutningsmyndighet og ressurser». Det fastslo Anita Solhaug, som er Nav-ansvarlig i Norsk tjenestemannslag, da Nav–debatten raste som verst for snart et år siden. Nav-reformen har etterlatt seg et savn, som Steinar Westin, fastlege og professor i sosialmedisin ved NTNU, den gangen beskrev slik i en kronikk i Dagbladet: «I disse dager er det sikkert mange som skulle ønske seg tilbake til det gamle trygdekontoret, det lokale, det med damer bak skranken som kjente deg og ditt lokalsamfunn. Litt stive og regelstyrte var de kanskje, men de kunne sin trygdelov og de ville oss vel.»

Disse debattinnleggene fra i fjor får en trist aktualitet i Stortinget nå. For der må tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen svare for hvorfor han flyttet tusenvis av kompetente saksbehandlere fra de lokale Nav–kontorene og over til mer spesialiserte og sentraliserte enheter. Det var sikkert godt ment. Men det vitner om improvisert kriseløsning i møte med et system man selv har sluppet løs, men ikke kan styre.

Da er det bare å minne om at statsråd Hanssen også etterlot seg en ny stor reform, som den rødgrønne regjeringen er i ferd med å slippe løs på folket: Samordningsreformen i helsevesenet. På papiret skal den innebære desentralisering og bedre bruk av lokale tilbud. Men mye tyder på at de velkjente grep som profesjonalisering, ekspertstyre og troen på sentral samordning og overstyring, følger med samordningsreformen som nissen på lasset. Det er grunn til å rope varsko, og oppfordre politikerne til å gå noen runder til, selv om «alle»nå er for samordningsreformen. For sporene fra Nav–reformen skremmer.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen