Skal Nato, og Norge, holde seg til sine hjemlige områder? Eller skal alliansen engasjere seg i kriger som den i Afghanistan, altså i det som på nynorsk heter «out of area»-aksjoner?
Pendelen har svingt sterkt i favør av «out of area» de siste ti årene. I dag er Natos, og Norges, militære fokus definitivt rettet mot Afghanistan.
Men nå kan pendelen være i ferd med å svinge tilbake igjen. For den norske regjeringen er åpenbart på vei bort fra den rene «out of area»-filosofien. Dette innebærer likevel ikke at regjeringen tar skrittet helt tilbake til en reinspikka «Nato må hjem»-linje. Det regjeringen gjør, er å svinge mot et «ja-takk, begge deler»-standpunkt. Og i sikkerhetspolitikken er den slags viktig.
Signalet om det mange kaller regjeringens nye linje, kom sist mandag. Da holdt vår ferske forsvarsminister Grete Faremo tale i Oslo Militære Samfund. Det Faremo sa, var klart nok: Nato bør «hjem». Forsvarsalliansen bør vende tilbake til sine kjerneoppgaver, og først og fremst ta seg av medlemslandenes sikkerhetsutfordringer i eget område.
Slikt er manna fra himmelen for alle som mener Afghanistan-aksjonen er feilslått både som politisk strategi for Nato, som militær stasing for Norge, og som ledd i USAs krig mot terrorisme. Akkurat det siste ser vi jo på nytt i disse dager: Å feste militært grep rundt terrorismen, er som å klemme på en ballong. Du griper et sted, og så buler ballongen ut et annet sted. Du fester grepet i Afghanistan og i Nord-Pakistan, og så buler det ut i Jemen.
Vår regjering trekker ingen konklusjoner om at Natos «hjemkomst» bør ha nedtrapping i Afghanistan som motstykke.Det siste vi hørte om denne saken, var Anne-Grete Strøm-Erichsens forsikringer om at «Norge blir i Afghanistan så lenge Nato blir der». Grete Faremo bruker en litt annen vri. Oppskriften hennes er at Afghanistan-krigen ikke må få bestemme Natos satsing og planlegging på lang sikt. Hun fremstiller altså «hjemover-strategien» som langsiktig. Derved unngår hun å utfordre det Nato-medlemmet som sterkest ivrer for Nato-aksjoner i fjerne strøk akkurat nå. Nemlig USA.
Tross denne forsiktigheten ser vi altså en tydelig reaksjon på «out of area»-strategien. Og den er ikke særnorsk. Den er europeisk, hvilket kan gi den trøkk og styrke i det øyeblikk den blir konkret. Flere europeiske Nato-land ser med stigende bekymring på Natos manglende fokus på Europa. Og for Norges del er behovet for nytenkning åpenbart. Mens Norge så absolutt er militært synlig i Afghanistan, blir Nato stadig mindre synlig i de norske nærområdene i nord.
I tillegg kommer en ny vurdering av hva som egentlig er til Natos beste nå. «Out of area»-strategien ble i sin tid brukt for å gi Nato en ny funksjon etter den kalde krigens slutt. Da var slagordet «out of area, or out of business». Nå ser Nato-tilhengerne at det faktisk er en mislykket krig i Afghanistan som kan bli dødslinja for Nato. Og at alliansen berges best ved å vende tilbake til basisoppgavene før det er for sent.
Det man uansett ikke kommer utenom, er sprengkraften mellom interessene til de europeiske alliansemedlemmene og storebror USA. For de europeiske Nato-landene, inkludert Norge, vil troverdigheten i den amerikanske sikkerhetsgarantien alltid være et avgjørende spørsmål. Hvor mye av Nato-medlemskapet innebærer rett og slett å holde seg til venns med USA, slik at amerikanerne kommer oss til unnsetning i nødens stund - noe vi fortsatt går ut fra at USA har interesse av?
Bondevik-regjeringen tøffet seg overfor USA seg ved ikke å delta i USAs Irak-angrep i 2001. Men vi kom likevel raskt på banen med norske offiserer i Irak, et signal som åpenbart var ment som en utstrakt hånd til Washington. Denne balansegangen i norsk politikk har gjentatt seg etterpå. De siste årene er det snakket mye - også i regjeringspartiene - om en nordisk og europeisk linje i sikkerhetspolitikken. Men i praksis ga den rødgrønne regjeringen et helt avgjørende signal med sitt ja til kjøp av amerikanske jagerfly. Det var en sterk markering av Norges vilje til å satse amerikansk, mens vi altså snakker om Norden og Europa.
Det er akkurat det samme Norge gjør ved å delta i Afghanistan-krigen her og nå, mens det snakkes om at Nato må «hjem» en gang i fremtiden. Norge går altså som katten rundt den varme grøten. På mer diplomatisk språk heter det å innta en avventende og forsiktig holdning. Dette er virkelig de små skritts politikk. Og det er en politikk som skaper ro over hele skalaen fra SV til Frp. Den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Norge er forstummet etter at SV falt til ro i regjeringen.
Erling Kjekstad er kommentator i Nationen
Publisert torsdag 07.01.2010 kl. 09:00 (Sist endret torsdag 07.01.2010 kl. 10:17)
Siste innenriks
