USA i solnedgang

Atter andre om de «nye stormaktene som vokser fram i den tredje verden». Overskriftene er mange når 00-tiåret nå blir oppsummert i media.

Men de har altså en fellesnevner: USAs nedtur fra maktens tinder. Den har vært påfallende i tiåret vi legger bak oss. Og den kan bli påtrengende i det tiåret som kommer.

«Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden.» Slik skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i en kronikk rett etter sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Genève for et drøyt år siden, i 2008. Da hadde Støre hadde vært vitne til intet mindre enn at USA og vesten mistet kontrollen med utviklingen i WTO - en organisasjon de selv hadde opprettet og alltid hatt det avgjørende ordet i. Vestens opplegg ble torpedert av «nye» stormakter som Kina og India. Derved ble Genève-møtet et utstillingsvindu for helt nye maktforholdene i verden, og et symbol på at vesten taper kontrollen over globaliseringen av økonomien. Siden har vi vent oss til at det er blitt sånn. I dag hever ingen et øyebryn når kinesere vil kjøpe svenskenes nasjonale klenodier - Volvo og Saab.

For noen uker siden endte klimakonferansen i København med fiasko. En av grunnene var igjen at Kina og andre «nye» stormakter våget full konfrontasjon mot USA. Også denne gangen var Jonas Gahr Støre frampå med en kronikk: «Det er sammenfall mellom utfallet av forhandlingene om klima i København 2009 og handel i Genève 2008. Vi ser bildet av dette århundrets samtid. Det må en stor enighet til, og det er tungt å bygge bro mellom USA, Kina, Brasil, India og EU.»

Hva har egentlig skjedd? Kontrasten er jo skrikende i forhold til starten av dette tiåret. Etter Berlinmurens fall og Sovjets sammenbrudd mente mange at det gikk mot USAs århundre. i 1990-åra ble det snakket om en unipolar verdensorden, der USA var alene på toppen. Siden ble dette spilt ut i politikken til den nykonservative Bush-administrasjonen. USAs selvbevisste rett til alenegang - og til å være seg selv nok - ble offisiell politikk i Washington.

Så kom angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001. Deretter kom krigene i Irak og Afghanistan. Og så kom de klare tegnene på nedtur. I dag fremstår USA stadig mer som en gjennommilitarisert koloss på leirføtter. Landets militære utgifter oversiger det de neste 15 til 20 største militærmaktene bruker til sammen. Men samtidig karakteriseres det amerikanske samfunnet av enorme sosiale spenninger, og av svak evne til å løfte i flokk. Det er behandlingen av den nye helsereformen et eksempel på. Framfor alt tynges USA av en enorm utenlandsgjeld. Landet er totalt avhengig av sine kreditorer - ikke minst Kina - og av at dollaren holder stillingen som internasjonalt betalingsmiddel.

USA er fortsatt en mektig supermakt i alle betydninger av ordet. Men tiden for alenegang og Bush-administrasjonens drømmer om «USAs århundre» er definitivt over. Er det nå mer hold i spådommene om «Kinas århundre»? Kanskje. Men det sikreste svaret er at vi går inn i mer uavklart og usikkert tiår.

Skal vi i Norge sørge over at USAs hegemoni slår sprekker? Eller skal vi fryde oss? Vel - det er sikkert mange blant oss som ofte kritiserer USA nord og ned. Men hvis vi skal være ærlige mot oss selv, må vi også slå fast følgende: Her i Norge og Europa har vi vendt oss til å leve trygt bak det systemet USA har bygd opp etter 1945. Vi har på mange måter seilt som gratispassasjerer på USAs militære, økonomiske og kulturelle hegemoni overfor resten av verden. Denne posisjonen har formet vårt selvbilde. Vi er blitt vant til at «vi i Vesten» er konger på haugen i verdenssamfunnet. Og sitter trygt der.

Nå er det store spørsmålet hvordan vi klarer å tilpasse oss de nye tider. Mye tyder at vi får en bratt læringskurve. Og uheldigvis kan Vestens nedtur i storpolitikken kobles til to andre fenomener, som egentlig ikke har stort med hverandre på gjøre, men som likevel har en fellesnevner: Det første fenomenet er terror-krigen mot ekstreme islamister, den som akkurat nå topper seg i Afghanistan. Det andre er innvandringspresset - det presset som oppstår når millioner av verdens fattige i den tredje verden nå ser vår rikdom på TV, og takket være moderne kommunikasjoner også øyner sjansen til å presse seg inn bak den rike verdens murer.

Den generelle trussel-følelsen dette skaper, forsterkes selvsagt ved at stormakter fra nettopp den tredje verden nå demonstrerer Vestens reduserte makt. Egentlig har dette minimalt med hverandre å gjøre. Det er ikke kinesere eller brasilianere som utgjør innvandrer-trusselen. Og ingen av de nye stormaktene er islamistiske. Likevel kan vi ikke underslå følgene av at disse fenomenene slår ut samtidig og legger seg oppå hverandre. De bygger opp usikkerhet rundt vårt trygge selvbilde av Vesten som verdens rike, mektige - og urørbare - ghetto.

Det er en ny situasjon. Den gir store utfordringer for 2010-tallet. Både til oss selv og til våre politiske ledere. En ny verdensorden kan være i ferd med å fødes rett foran øynene våre. Men fødsler er som kjent aldri smertefrie.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.



Publisert lørdag 02.01.2010 kl. 11:07 (sist endret lørdag 02.01.2010 kl. 11:07)