Når krisene er mange og nyttår setter inn

Hvis jeg tenker tilbake på året som snart er over, kan det fortone seg som en eneste lang og sammenhengende krise. Først og fremst har vi selvsagt «de tre store»: Matvarekrisen, klimakrisen og finanskrisen. Matvarekrisen har riktignok kommet litt i bakevja i 2009, men den er nå der. Finanskrisen har i høyeste grad preget hele dette året, både her hjemme og i resten av verden. Og selv om det fortsatt finnes dem som nekter for at klimaproblemene er menneskeskapt, er klimakrisen definitivt et begrep verden må forholde seg til.

Svineinfluensaen har også skapt en krise som rammer på tvers av landegrensene, selv om den antakelig er av mer forbigående karakter. Her hjemme har vi dessuten krisen i NAV og et krisepreget sykefravær. Landbruksfamilien har også hatt sine kriser dette året. Norturas økonomi er i krise, og både Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget følte nok krisestemningen på kroppen i tilknytning til sine årsmøter og ledervalg. Vi i mediene, Nationen inkludert, har heller ikke unnsluppet opplevelsen av krise i 2009: Inntektsfall, kutt og nedbemanning har rammet de fleste av oss. Og så videre, og så videre. Kort sagt; krisene har stått i kø dette året.

Ifølge Wikipedia stammer begrepet krise fra det greske krisis, som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse. Og ordet krise har vært flittig brukt i Norge det siste året. Man skal være forsiktig med å bagatellisere, men jeg synes likevel det er grunn til å spørre om vi burde være litt forsiktigere med krisebegrepet her til lands. Kanskje skulle ordet reserveres for andre typer problemer enn dem de fleste av oss nordmenn står overfor?

Ta nå for eksempel den økonomiske krisen. Riktignok sliter en del norske bedrifter, særlig i eksportindustrien, og for dem som har mistet jobben, er krisen høyst reell. Men arbeidsledigheten i Norge er fortsatt under tre prosent. Boligprisene er på vei oppover igjen. De fleste av oss med jobb og gjeld har fått mer å rutte med takket være lavere renter. I desember var detaljomsetningen oppe i 45 milliarder kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det betyr at hver av oss svidde av oppunder 10.000 kroner på julehandelen.

Dette står i skrikende kontrast til situasjonen i mange andre land. I både USA og EU er ledigheten nå nær ti prosent; i enkelte europeiske land, som for eksempel Spania, er den oppe i det dobbelte. Etter å ha bodd i Madrid noen år og fulgt spanjolenes ferd oppover på velferdsstigen, får vi nå rapporter fra våre spanske venner om en ganske annen virkelighet. Byggeaktivitet har stanset opp og eiendomsprisene er lave. Arbeidsplasser forsvinner. I en familie vi kjenner, mistet både mor og far jobben. De måtte ta ungene ut av skolen, flytte tilbake til sin lille «pueblo» i sør og satse på almisser fra storfamilien. Spania har ikke Norges offentlige sikkerhetsnett når krisen rammer. Det har heller ikke USA, der nesten 50 millioner mennesker mangler helseforsikring før Obamas reform forhåpentlig vil bedre situasjonen.

Vender vi blikket enda videre utover, står de virkelig store problemene i kø. Det er humanitær krise i Gaza etter krigshandlingene, det er jevnlig sult og naturkatastrofer i mange afrikanske land. Krigshandlingene i Afghanistan og Irak fortsetter. Verdens fattigdomsproblemer vokser heller enn å bli mindre. Atomvåpentrusselen er der fortsatt – nå også innbefattet ustabile regimer med store indre problemer. Og året går mot slutten uten at vi har fått den klimaavtalen som verden trenger.

Sett i dette perspektivet kan vi bli litt for nærsynte her hjemme. I mange tilfeller kan vi trygt si at våre «kriser» er luksusproblemer; at det er overflodens vanskeligheter vi sliter med. Mange av våre hjemlige «kriser» har med prioritering å gjøre, og kanskje også med forventninger. Forventninger om at alt skal løses nå, at alle goder uten videre skal være tilgjengelige for alle, uten ventetid. Det skal styrke til for å kunne prioritere, og denne styrken er det ikke alltid like enkelt å få øye på i vårt politiske system.

Hva kan vi så vente oss av det nye året? 2009 har også brakt med seg elementer av optimisme, blant annet gjennom maktskiftet i USA. Uten å strekke forventningene for langt er det et faktum at endringen har gitt et mildere politisk klima på mange områder. Det gir håp om at USA kan innta en mer offensiv posisjon når det gjelder å møte verdens kriser. Videre har vi sett de to gigantene Kina og India begynne å spille en viktigere rolle i verdens politikk og økonomi, og det blir spennende å se hva dette vil føre med seg. En maktforskyvning blir det ganske sikkert.

Her hjemme kan vi fundere over om Norge også i fortsettelsen klarer å holde på dagens velstand og velferd. Vi kan lure på om de rødgrønne klarer å flytte flere arbeidsplasser ut i distriktene. Vi kan håpe at kommunal- og regionalministerens mål om at det skal «vera mogleg å skapa verdiar, arbeidsplassar og velferd der folk vil bu» blir mer enn bare ord, og at den nye landbruksmeldingen kommer til å inneholde forpliktende løfter slik at det også i framtida blir mulig å leve av å dyrke jorda.

Uansett; i morgen starter et nytt år som gir nye muligheter. 2010 kommer helt sikkert til å by på både små og store utfordringer og kriser. Enn så lenge får vi gjøre som Prøysen gjorde i visa; trøste oss med at vi skal få en dag i mårrå, som rein og ubrukt står. La oss alle bruke de blanke arkene som best vi kan.

Riktig godt nytt år!

Mari Velsand er sjefredaktør i Nationen.



Publisert torsdag 31.12.2009 kl. 13:31