Vi som elsket Obama

Etter lange år uten kjærlighet og håp blir man lettrørt når noen endelig rekker ut en hånd og gir deg håp. Etter åtte år med George W. Bush var vi sultefôret på både tro, håp og kjærlighet til Amerika. Derfor rant tårene da Obamas valgseier var et faktum. I dagene etterpå gikk vi med lette skritt og hilste hverandre «Yes, we can». Thorbjørn Jagland hadde rett da han forsvarte sin utskjelte tildeling av nobelprisen med spørsmålet: Hvem har endret verden mest det siste året? Det er bare ett svar, sa Jagland.

Svaret var Barack Obama. Etter åtte års mørke, siver det nå håp ut fra Det hvite hus. Det er en stor endring. Bush brakte verden inn i depresjon, som klimaversting og som krigshisser. Hans arrogante alenegang satte alt som het diplomati og fredsarbeide ut av spill. Med Obama kom optimismen. Derfor forandret Obama verden.

Mange har siden kommet med andre forslag til nobelsprisvinnere. Selv om ingen har prøvd å gi noe annet svar på Jaglands spørsmål. «Endre verden» er store ord. Men selv om svaret var riktig, er det samtidig helt feil. USAs nye president har hittil ikke utrettet eller endret stort, realpolitisk sett. Det mest handlekraftige vi kan komme på, er at han nettopp har tatt en sjefsavgjørelse om å sende 30000 flere amerikanske soldater til Afghanistan. Og at han har oppfordret andre land til å bidra med tilsvarende militær opptrapping.

Denne uka kommer Barack Obama til Oslo for å motta Nobels fredspris. Det er bare å tørke bort tårene. Egentlig er det en umulighet å gi sjefen for verdens sterkeste militærmakt en fredspris. Akkurat som det er vanskelig å tro på at lederen for verdens verste CO2-økonomi skal gå foran i en klimapolitikk som monner. Barack Obama er først og fremst er president for sitt eget land og folk. De innenrikspolitiske utfordringene er enorme. Fra alle kanter kommer krav om at presidenten må gjøre noe med gjeldskrisen, finanskrisen, økende fattigdom og arbeidsløshet. Og han må holde sine løfter om en helsereform for alle. Økende utrygghet for dagen i morgen skyver amerikanernes støtte til klimapolitikk nedover på prioriteringslisten. Det gjør det stadig vanskeligere for presidenten å gi verden bindende løfter i klimapolitikken.

En meningsmåling som nylig ble utført av ABC News og Washington Post, viser at amerikanere flest er mindre bekymret for klima enn de var for bare få år siden. Det er et dårlig utgangspunkt for en president som vil drive klimapolitikk. I dag mener 2006 svarte 85 prosent av amerikanerne at de trodde det fant sted en global oppvarming.. Blant republikanerne har tallet sunket fra 74 til 54 prosent. Viljen til at USA skal forplikte seg til klimakutt, også uten at Kina og India gir tilsvarende løfter, er også synkende. Fortsatt er det 55 prosent som støtter ensidige amerikanske tiltak. For halvannet år siden var 68 prosent villige til å delta, selv uten at de store nye industrilandene binder seg til tilsvarende bidrag.

Dette er den innenrikspolitiske situasjonen Obama må forholde seg til. Dette er tendenser som den politiske republikanske opposisjonen bruker maksimalt for å bremse presidentens klimapolitikk. Utviklingsminister Erik Solheim sier Obama trenger tid. Det har han rett i. Samtidig er det bare én ting som nytter i verdens klimapolitikk, og i klimaforhandlingene som begynner i København i dag, det er utålmodighet.

Verden skjønner ikke hvorfor Norge gir Obama nobelprisen. Over alt ryster politikere, kommentatorer og folk flest på hodet. De har nok rett, de som sier at dette var mer selvopptatt og navlenorsk enn hva Nobels fredspris har godt av. Nobelkomitéen lot seg friste av å ha verdens mektigste man som vinner, og som gjest i Oslo.

Men håpet om at Obama kan bli en betydelig medspiller og aktiv pådriver, både i freds- og klimaarbeide, er fortsatt levende. Om noen år er vi kanskje stolte av at den norske nobel-komitéen ga Barack Obama fredsprisen. Yes, he could.

Drude Beer er kommentator i Nationen