Gubberegjering som signal

Og eldre blir man fort. Ifølge en undersøkelse som ble presentert i Aftenposten denne uka, ser store deler av lederne i arbeidslivet på aldersgruppen mellom 46 og 55 år som eldre.

Det ble ikke sagt noe om hvordan de ser på folk over 55. Men fra 46 år gjenstår 20 år til normal pensjonsalder. Ledernes definisjon betyr altså at man er eldre i om lag halvparten av sitt yrkesaktive liv, dersom man begynner i yrkeslivet som 25-åring. Sekkebetegnelsen «eldre»utvides i begge ender. På den ene fordi vi dør seinere, på den andre fordi vi defineres som uaktuelle for arbeidslivet i stadig yngre alder.

Arbeidsgivernes og samfunnets holdning til «eldre»i arbeidslivet er et eneste stort paradoks. Det klages over at eldre bruker tida på å spille golf i stedet for å jobbe og betale skatt. Men i arbeidslivet vil de fleste tilfelle kvitte seg med seniorene, og i hvert fall ikke ansette dem.

Det snakkes om «gubberegjering»når opptil flere statsråder tilhører eller nærmer seg 60 pluss. De fleste gubbene i regjeringen er riktignok kvinner. Aldersspennet i hele regjeringen er fra 32 til 66. Det er bedre enn for fire år siden. Da ble regjeringen kritisert fordi statsrådene befant seg i samme alderssjikt.

Alle er kritiske til broilere i politikken, ungdom som har holdt på med politikk hele sitt liv. Men det kalles mimrefest for de gamle dersom det er for få broilere i en ny regjering. Å ha vært statsråd regnes som en glimrende skole for å gjøre en god jobb i næringslivet. Men næringslivet er også en god skole for å bli statsråd.

Det speiler samfunnets holdninger når vi forventer nye fjes, nye navn og nye kjoler. Det kan være mye å innvende mot sammensetningen av den nye regjeringen: Den er Ap-dominert og blendahvit og Jens Stoltenberg omgir seg med folk som tenker likt ham selv. Eneste området med utradisjonell tenkning er gjenbruk av statsråder. Det er et signal til samfunnet om å kvitte seg med aldersangsten ved rekruttering i arbeidslivet.

Unge folk får ikke anledning til å gå statsrådskolen, blir det sagt: De slipper ikke til, Ap har forsømt å dyrke fram unge talenter. Dette kan også ha med en maktarrogant partikultur å gjøre. Ap har aldri vært noen søndagsskole.

SVs Audun Lysbakken, regjeringens yngste, mente ved forrige korsvei selv at han var for ung. Det at han valgte å vente, gjør ham sikkert til en dyktigere statsråd denne gangen.

Noen samfunn styres av et eldreråd. Det er ingen god ide, fordi det er viktig med innspill fra ulike aldersgrupper. Men det er noe nytt i historien at erfaring nærmest diskvalifiserer til å ta avgjørelser på vegne av oss alle. Fordi det er viktigere med nye, spennende fjes.

Det går også an å tenke seg et enda større aldersspenn i politikken. I fjor tenkte de to tidligere statsministrene Odvar Nordli og Kåre Willoch kloke tanker mellom to felles permer. Et tankeeksperiment: Sett at Willoch og Nordli ble resirkulert og dannet regjering sammen med de aller yngste, idealistene. Resultatet kunne bli interessant. Forskere hevder at de dristigste, nyskapende tankene tenkes tidlig og seint i livet.

I noen svinger går det seinere med alderen. Det blir sagt i forbindelse med bilkjøring at svekket reaksjonstid veies opp av erfaringen med å tolke hele trafikkbildet. Dette gjelder sikkert også i politikken, som på topp-plan riktignok er et konstant rallyløp.

Det er ikke alle som skal bli statsråd, og heller ikke amerikansk president. Men alle fargede amerikanere, og afrikanere for den saks skyld, rettet ryggen da Barack Obama ble USAs president.

Forskningsminister Tora Haug er regjeringens eldste. Hun er som en slags Obama for den grånende delen av arbeidslivet. Med sine 66 år er hun en rollemodell: Yes we can.

Motivasjonen for å jobbe går ikke ned med alderen, slik det ofte blir antatt. Arbeidstakere over 60 år gleder seg mest til å gå på jobb, ifølge en undersøkelse gjengitt i Dagbladet denne uka. De yngste gleder seg minst.

Undersøkelsen viser også at arbeidstakere over 60 føler de mestrer arbeidsoppgavene best. Dette er logisk, fordi yngre trenger tid på å lære.

Men mange føler de bør slutte når de nærmer seg AFP-alder. Andre føler de bør bli uføretrygdet når helseproblemene melder seg. Det er for belastende å spørre om en liten tilrettelegging av jobben.

Samfunnet sender doble signaler. På den ene siden lokkes folk over på uføretrygd og AFP. På den andre siden skriker avisoverskriftene mot dem som gjør det, at de er en belastning på et trygdebudsjett som eksploderer. Et problem som bunner i holdninger og strukturer i samfunnet, omdefineres til en privat moralsk svakhet.

For å endre dette er det ikke nok med noen gråhårede statsråder. Men det er et signal.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.