Puggeskole! Lekeskole! Drittsekk!

«Puggeskole - lekeskole! Puggeskole - lekeskole!»Slik oppsummerte unge og nyutnevnte stortingskandidat Snorre Valen (SV) i radioens Politisk kvarter norsk skoledebatt i valgkampen. En ganske god karakteristikk. Det har vært en skikkelig møljekrangling, etter modell fra skolegårdens jungel. Bare buksevann og drittsekk-anklager har manglet. Og Nikolai Astrup (H), også han ung og ny på Tinget, ga i radioen tilsvar i velkjent Høyre-stil: SV er bare opptatt av skolefritid, SFO og skolemat! Høyre, derimot, mener at barn skal lære noe på skolen.

Aj, aj, for en artig krig. Og nå slåss SV og Arbeiderpartiet seg i mellom om kunnskapsministerposten i den nye regjeringen. Ap er redd for at fortsatt SV-statsråd vil gi regjeringens skole et kose-stempel. Nå må det fokuseres på kunnskapsskolen. Og kunnskapsdepartementet er et prestisjedepartement, blir det sagt. Merkelig da, at departementet selv i årtier, under skiftende overhoder, har gjort hva det har kunnet for å rive ned lærerstandens prestisje.

Én etter én har utdanningsstatsråder og andre skolepolitikere trykket PISA- og tilsvarende skjeve undersøkelser til sitt bryst. De har sagt at NÅ må skolen bli bedre, elevene må lære, lærerne må få skikkelig utdannelse og foreldrene skal endelig bli fornøyde med podens skolehverdag. Underforstått: Dagens norske lærere er elendige, og skolen er bånn. Her skiller det ofte ikke mye mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Man kappes om elendighetsbeskrivelsen. Det underlige er at andre undersøkelser viser at både lærere og barn trives bedre i norsk skole enn i land det er naturlig å sammenlikne oss med.

Men positive skolenyheter forbigås i stillhet. I stedet ropes det på flere tester, og man krever rangering og karakterer stadig lengre ned i klassetrinnene. I tillegg blir det foreslått differensiert lønn til lærerne. Den læreren som oppnår best karakterer i klassen, skal få lønnspålegg. Her ligger Høyre-folk fortsatt noen hestehoder foran. Men kravet om kunnskapsskolen er unisont. Og mangel på vilje til å gå inn i barnas og lærernes konkrete hverdag, synes jevnt fordelt.

En sjelden gang kommer det heldigvis protester mot den kunnskapsløse kunnskapspolitikken fra skolen selv. En oppgitt lærer dro til mot karakterer og differensiert lærerlønninger i Aftenposten 3. september: «Hva med den lille 9-åringen som aldri får medalje, verken gull, sølv eller bronsje? Hva med den 10-åringen som leser og leser, men aldri får se en 4-er, 5-er eller 6-er? Ingen blir motivert av å tape. Da gir man opp,»skriver lærer Unni Helland.

Helland kommenterer også syrlig utsiktene til å få bedre lønn for flinke elever: «Endelig skal jeg, etter 40 år i skolen, få lønn som fortjent. Jeg må bare passe på at jeg slipper Trine med dysleksi og Petter med dyskalkuli og Samira som snakker dårlig norsk og Christoffer med ADHD. Disse får jo ingen topp-plassering, og hva da med lønningsposen min?»

Forslag om differensiert lønn forteller om politikere som ikke vet, eller vil ikke vite, at norsk skole er samarbeid og arbeidsdeling. Og de har glemt å stille velgerne det aller viktigste spørsmålet: Skal norsk skolepolitikk forlate det grunnleggende kravet til lærerne om i fellesskap å undervise og løfte fram hvert eneste barn på skolen? Da nytter det ikke å gi de lærerne som har de greieste barna best lønn. Mens de som tar de tyngste løftene skal sakke akterut.

NRKs tv-serie «Lærerne»har hatt høye seertall de siste ukene. Vi får håpe at også mange politikere har tatt seg tid til å følge serien. Her møter vi lærere som samarbeider, støtter og råder hverandre. Og som engasjerer seg i barnas mangfoldige liv. Lærerne bruker skoletiden på så mye mer enn regning og lesing, fordi de er nødt til det. Redde, urolige og ulykkelige barn er lite mottakelige for tall og bokstaver.

I «Lærerne»får vi også demonstrert det lærere allerede har prøvd å forklare i årevis: Oppgavene i skolen blir stadig flere. Skjemaer, prøver, spørreundersøkelser, møter og milelange søknader for at barn med lærevansker får den støtten de har soleklare krav på, stjeler mer og mer av lærernes tid. Det blir ganske enkelt for liten tid til å formidle kunnskap og utvikle ferdigheter hos barna.

Når man ser inn i denne skolehverdagen, blir den ideologiske krangelen mellom pugg og kos, kunnskap og lek enda mer meningsløs. I dag står kampen i skolen kanskje først og fremst om lærernes tid til å undervise. Færre barn på flere lærere ville hjelpe mye. Men skolen trenger nå politiske grep som spar unna tilleggsoppgavene for lærerne, i stedet for å lesse på nye. Hver for seg er oppgavene sikkert fornuftig begrunnet. Men så lenge de tar tiden fra lærernes egentlig oppgave, nemlig å undervise, er det feilslått skolepolitikk.

Drude Beer er kommentator i Nationen