Valgkamp uten klimadebatt

I Nationens meningsmåling lørdag svarte seks av ti at de tror klimaendringene vil påvirke deres eget liv de neste ti årene. Svarene sier ikke noe om hvordan de tror livet vil bli påvirket. Men indirekte antyder svarene likevel at folk ikke tror månelanding og kjøp av kvoter og regnskog er nok til at hverdagen kan fortsette uforandret.

Politikere flest er opptatt av at utslippene må ned, men de færreste sier noe om hvordan det skal foregå. Norsk klimapolitikk er nesten uten konkrete tiltak som berører folk flest. Det gjelder også statslederne som møttes til G8-møte før helga. De var enige om at utslippene skal halveres innen 2050, men hadde ingen konkrete forslag.

Den britiske naturviteren James Lovelock spådde nylig at store deler av planeten vil være ubeboelig ørken om 40 år, og at enorme flyktningstrømmer vil komme til landene i nord. 40 år fra nå tilsvarer omtrent det tidsperspektivet G8-landene opererer med. Flere av landene i denne «rikmannsklubben» tilhører nettopp de landene som ifølge spådommen vil oppleve massetilstrømning. Likevel kom ikke lederne med konkrete forslag om hvordan det kan forhindres at store deler av kloden blir ubeboelig.

Nationens meningsmåling fortalte ikke om flertallet ser for seg dramatisk matmangel og flyktningstrøm, eller bare mer ekstremvær og en beskjeden justering i livsstilen. Men målingen tyder på at det ville være gjenklang blant folk for de politiske forslagene som fortsatt ikke er kommet. Stortinget har riktignok bedt om en «shoppingliste» av tiltak som virker fort. Mange politikere er sikkert glad for at lista ikke kommer før etter valget.

Det blir liksom tatt for gitt at politiske forslag for å få ned klimautslippene, ut over kvotekjøp og klimalagring, vil møte massiv motstand. Men det er ikke gitt at vi må innstille oss på et liv i askese. Ett av poengene i boka «Klimakrisen. Hva kan vi gjøre?» av professor Ottar Brox, er at mindre klimautslipp kan bedre livskvaliteten til folk flest. Mindre bilkjøring og massiv utbygging av kollektivtrafikken rundt de store byene vil bety renere luft og mindre støy. Ved å flytte godstransport over til bane, vil trafikkfarlige trailere forsvinne fra veiene.

Politikerne ligger lavt, men fra miljøbevegelsen og andre kommer det stadig forslag som ville berøre folk flest. For et år siden foreslo milliardæren Jens Ulltveit-Moe at prisen både på strøm og drivstoff må fordobles for å få ned forbruket.

Slike forslag er godt ment, men Brox mener de er farlige, fordi de virker sosialt urettferdig og derfor kan slå tilbake i form av reaksjonære holdninger. Dette gjelder særlig i et samfunn med økende forskjell på rik og fattig. For de rike gjør det liten økonomisk forskjell om bensinprisen dobles. Samtidig ville den økonomiske eliten få bedre plass på veiene.

Alternativet er rasjonering av drivstoff. Hver familie eller enkeltindivid kan få en et drivstoffkort med rett til å kjøpe en viss kvote. For forbruk ut over dette kan man kjøpe og selge kort. Brox ser for seg et differensiert system som tar hensyn til at folk i distriktene er avhengig av privatbil.

Tilsvarende kunne det innføres et toprissystem for strøm. Brox trekker fram en rekke mulige konkrete tiltak som kan settes i gang raskt og som raskt vil påvirke klimautslippene. Som å slutte å fiske med energikrevende trålere og la kystfisket få sin renessanse, og å legge ned kraftkrevende industri.

Hovedpoenget er ikke å lansere oppfinnsomme løsninger på klimaproblemet, skriver Brox, men å få fram det forunderlige i at slike forslag ikke fremmes av dem som styrer oss, og heller ikke av andre partier.

Klimaet blir neppe tema i valgkampen. Å droppe den debatten er uansvarlig dersom situasjonen er dramatisk som vitenskapen påstår. Dersom store deler av kloden blir ubeboelig innen 40 år, har vi ikke råd til enda en fireårsperiode med utsettelser.

Det nærmeste man kommer et konkret klimautspill, er Samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) som er inspirert av den tyske vrakpantordningen. Hun vil gi 40.000 kroner til den som bytter ut bilen med en nullutslippsbil. Forslaget er riktignok bedre enn den tyske ordningen, som gjelder alle biler og ikke bare miljøvennlige.

Men den tyske ordningen er et eksempel på hvordan et tiltak kan slå ut sosialt urettferdig. Vrakpanten er tross alt en statlig gavepakke til dem som har råd til å kjøpe nybil.

Også professor Jørgen Randers vil ifølge Nationen-oppslaget satse konkret på å bytte ut bilparken. Men også bilproduksjon krever sine CO2-utslipp. Selv i et land med mye penger blant folk vil det ta minst 20 år før bilparken er byttet ut, og kanskje 40 år før alle kjører elbil.

Så lenge kan ikke klimaet vente. Da måtte det være bedre med tiltak som fører til at det kjøres mindre med vanlige biler fra og med neste år. Om det kunne oppnås på en måte som oppleves som sosialt rettferdig, kunne det til og med være et godt valgkampforslag.

Kari Gåsvatn er kommentator i Nationen.



Publisert tirsdag 14.07.2009 kl. 00:00 (sist endret tirsdag 14.07.2009 kl. 00:00)