Ut fra debatten om skolen, kan en få inntrykk av at det meste gjøres galt der. «De flinke forsømmes», mente skolestatsråd Bård Vegard Solhjell nylig. Ellers drukner vi i triste nyheter om de svakeste. Det virker som om det er et under hver gang en elev kommer gjennom skoleverket uten stryk eller store kunnskapshull. Utfordringene står i kø i skolen. Den største er muligens å ha to ting i hodet på en gang.
Skolen er en kamparena som aldri før. Det pågår en kamp om skolens ressurser mellom ulike elevgrupper og mellom stat og kommuner. Parallelt pågår en kamp om skolens innhold og organisering. Skole blir uten tvil et viktig tema fram mot stortingsvalget. Og den har allerede begynt.
Bård Vegard Solhjells bekymring for de flinkeste, er et tegn på det. SV har tidligere først og fremst bekymret seg for de skolesvake, og vært opptatt av kreativitet og allsidig modning. Ethvert forsøk på pleie enerne og forsømme tapere har vært uaktuelt for partiet. Men nå skal altså de faglig sterke ungdomselevene få prøve seg på videregående fag, mens de flinkeste i videregående kan følge undervisning på universitetsnivå.
De ressurssterke barna og ungdommene har så langt vært Høyres sak. Men nå har Solhjell merket tidsånden. Pendelen har svingt. Skolens omdømme har fått en knekk, blant annet fordi norske elever er svakere enn mange andre i kjernekunnskaper som språk og matematikk. De siste fire årene er motstanden mot resultatmåling og karaktervurderinger blitt påfallende mye mindre. Derfor har SV valgt å leke i Høyres skolegård.
Det er selvsagt ingen revolusjon fra SVs side å erkjenne at også flinke elever skal ha en opplæring som er tilpasset deres evner og ferdigheter. Det framgår som en klar forpliktelse av opplæringsloven som Solhjell administrerer og overvåker: «Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven..». Basert på inntrykk fra foreldre med barn i skolealder og fra lærere i bekjentskapskretsen, er det ikke slik at de flinke i dag ikke får oppfølging. Mine bekjentes påstand er at det er en innarbeidet praksis at grupper av elever får ekstraoppgaver og særlige utfordringer. Behovet for å følge undervisning på universitetsnivå, er strengt tatt til stede helt unntaksvis.
Å lempe på lovverket slik at de helt ekstremt flinke også får utfordringer, er greit og muligens riktig. Målet må være å sikre at alle foreldre opplever at fellesskolen gir et godt tilbud for deres barn. Men hvis skoledebatten nå går i retning av at de flinkeste blir de viktigste og det eneste folk er opptatt av, er noe alvorlig galt. For de skolesterke har det strengt tatt lett, og de er gjerne lette å utfordre. Derfor er det gjerne en etterlengtet oppgave for de aller fleste lærere.
Verre er det med de svake elevene. NRK Dagsnytt meldte nylig at skoleelever i Vesterålen må vente i ni måneder før de får hjelp. I reportasjen kommer det fram at seks av ti PPT-kontorer (pedagogisk psykologisk tjeneste) svarer at barn og unge må vente mer enn tre måneder og at kontorenes oppgaver ikke står i forhold til midlene de blir tilført. Det er helt uholdbart.
En fersk rapport som er utarbeidet av Nifu-Step, slår fast at bruken av spesialundervisning har økt etter innføringen av Kunnskapsløftet. Men norsk skole er likevel fortsatt preget av en vente-og-se-holdning, om vi skal tro rapporten. Det er store lokale forskjeller i bruken av pedagogiske ressurser, og man vet for lite om elevene har utbytte av spesialtimene. Ufaglærte assistenter brukes dessuten i en tredel av all spesialundervisning.
Jeg kjenner en av disse ufaglærte. Hun er verdens triveligste og hyggeligste, men uten pedagogisk utdannelse. Hun har faktisk ikke bestått videregående heller. Men da hun plutselig sto uten jobb, var det skoleverket som hadde noe å tilby. Uten noen egentlig kursing, satt hun plutselig med ansvaret for spesialundervisning for en gutt i ungdomsskolen med store lærevansker og betydelige sosiale problemer.
Min venninne synes selv det var en skandale: – Hva har jeg å tilføre, utenom menneskelig varme og tilstedeværelse, spurte hun oppgitt. Men gikk til timene som hun skulle, og forklarte geometri og kommaregler så godt hun kunne. Etter noen måneder fikk hun en annen jobb, og gutten fikk en annen «tilfeldig forbipasserende» som assistent.
Når dette er hva de svakeste tilbys, er det ikke rart at mange aldri kommer gjennom skolen. Ifølge den siste PISA-undersøkelsen gikk 22,4 prosent av 15-åringene ut av grunnskolen med en leseferdighet på undersøkelsens laveste nivå, eller under. At hver tredje elev enten dropper ut av videregående skole, eller fullfører uten å bestå, er derfor ikke overraskende.
Ressursfordelingen mellom flinke og svake elever bør ikke bli valgkampens hovedspørsmål. Ekstremutslag den ene eller andre veien vil skade fellesskolen. Innholdet og kvaliteten i lærerutdanningen, omfanget av pedagogisk-psykologiske tjenester, organiseringen av lærernes tid og de økonomiske rammene i skolen har, bør derimot høyt opp på den politiske agendaen.
Målet må være at kvaliteten i skolen skal opp. For alle elever.
Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen.
Publisert tirsdag 02.06.2009 kl. 08:59
Siste innenriks
