Som for eksempel når slaktemetoder blir kampsak for bevaring av «det norske». Slik Siv Jensen nå gjør.

Siv Jensen, lederen i Fremskrittspartiet, har nemlig rørt ved noen lange linjer i norgeshistorien. Det skjedde da hun i sitt berømmelige foredrag på partiets landsstyremøte sist helg gjorde servering av halal-mat i fengslene til en symbolsak for «særrettigheter» som muslimene innvilges av det norsk storsamfunnet.

Halal-slakting er strengt regulert i Norge, og «ekte halal» - uten elektrisk sjokk før selve slaktingen - er forbudt. Frp-lederen mener åpenbart at halal-mat til fanger er et for drøyt særprivilegium. Hun gjør det til eksempel på «snik-islamisering» av fedrelandet. Grunnen er åpenbar. Ordet «halal» er stappfullt av symbolikk. For folk flest tegner det opp bilde av selveste «islam».

Og det er her - i slaktemetoders symbolverdi - at de historiske parallellene blir påtrengende. Vi har nemlig hatt en slaktedebatt i Norge før. En av de helt store symbolsakene for jødenes stilling i Norge i mellomkrigstiden, er den intense offentlige debatten om jødenes rituelle slaktemetode «schächting». Som i praksis er helt tilsvarende muslimenes.

Men slaktemetoder kan bli både politikk og det som verre er. Ifølge den jødiske forstanderen og historikeren Harry Koritzinsky, var striden om schächting den enkeltsaken som mer enn noen fikk antisemittismen til å spire frem igjen i det norske samfunnet i mellomkrigstiden. Saken var oppe i Stortinget både i 1914, 1926 og i 1929. Og mens halal i dag løftes fram som symbol på «islamisering», ble schähter den gangen bildet på «jødedommen».

Her må vi huske at schächter-debatten foregikk i et klima der innvandrerdebatten på mange vis var speilvendt i forhold til vår. Aftenposten reflekterte utbredte holdninger i det gode selskap da avisa i 1924 skrev følgende på redaksjonell plass: «De (jødene) kommer ind som sildestim. De sætter sig fast over hele byen. Der er snart ikke en fruktbutikk, et utsalg av brukte klær, et lager av klokker og andet kram uten at der står en smilende jøde bak disken. Osterhaugsgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om nogen tid finder vi dem snart som smarte eiere av villaer på vestkanten. Snart har de foten indenfor en avis, en bank, universitetet og Nationalgalleriet.»

I denne stemningen ble ortodokse jøders ønsker om å bruke sin rituelle slaktemetode schächting en glovarm potet, både i den offentlige debatten og på Stortinget. Motstanden var todelt, dyrevernerne mente slaktemetoden var barbarisk. Men sammenvevd med dette var motstand mot skikkene til de «fremmede» innvandrerne.

Bondepartiet var blant de som førte an i angrepene mot de jødiske religiøse skikkene.«Skal kristne eller hedenske verdier styre nordmenns ferd?» spurte Nationen på lederplass. Og partilederen, Jens Hundseid, sa det slik: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier».

Da saken var oppe i Stortinget 1929 mente Bondeparti-representanten Olav Os at jødene fikk se til å bli norske. «Ein lyt alltid læra å finne sig i de love, skikkar og den tenkjemåte som er gjeldende hjå dei folk ein vil vera gjestar hjå», sa han i debatten om schächtningen i Stortinget. Og Nationen ga plass til innlegg som dette: «Kan ikke de bekvemme sig at spise kjøtt av norske husdyr, som er slaktet på godt norsk vis, så får de heller forlate Norge».

Enden på visa ble at Norge - som det første landet i verden - vedtok forbud mot schächting. Tyskland fulgte opp da Hitler og nazistene overtok makta i 1933. Etter 1945 ble forbudet opphevet i Tyskland, og i dag gjelder det heller ikke i et land som Danmark, Frankrike og USA. I Norge står forbudet fortsatt ved lag.

Og, bare for å si det som alle nå tenker: Ja da, vi i Nationen sitter i glasshus når saker som dette kommer opp. Vi har tradisjoner vi ikke er stolte av, selv om vi langt fra er alene om å bære på arven som faktisk preget Norge i mellomkrigsåra, men som ble gjemt og glemt da det norske selvbildet skulle restaureres etter 1945. Det er Aftenposten sitatet et eksempel på.

Vi vet at Siv Jensen nå vil beskylde oss for å sammenlikne henne med Hitler. Det gjør vi selvfølgelig ikke. Hun får oss bare til å gjenkjenne noen trekk fra en bedrøvelig del av norsk historie. Og bli veldig klar over at dem må vi alle lære av.

Erling Kjekstad er kommentator i Nationen.