Papiravisene sliter. Opplagstallene synker og annonseinntektene svikter. Kutt og oppsigelser så langt trykksverten rekker. I går ble opplagstallene for norske aviser i 2008 offentliggjort. Det samlede opplaget falt med tre prosent. Men er det egentlig så farlig?

Det er i alle fall ikke noe nytt. Så kom ikke og skyld på finanskrisa. Jo da, det rammer enda hardere nå. Og enda flere. Selv de store og sterke er alvorlig bekymret. De samlede kuttene i de store mediehusene passerte en milliard allerede før nyttår.

«Jeg har aldri opplevd noe så tøft. Vi planlegger for at dette blir en langvarig affære», sukker Shibsted-sjef Kjell Aamot. «Vi må forberede oss på at det ikke snur», sier sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende. «Dramatisk. Verre enn tidligere», sier adm.dir. i Aftenposten Kristin Skogen Lund. Lav stemning på høyeste nivå.

Og man later ikke lenger som om det ikke går utover kvaliteten. Å tro at journalistikken ikke rammes, er å narre seg selv. «Inntektssvikten representerer en bekymring for journalistikkens stilling», sier sjefredaktør i VG, Bernt Olufsen. Det kan ikke kuttes runde etter runde uten at det går utover kvaliteten på journalistikken. «Avisene lever av det kvalitetsstemplet de har opparbeidet seg», advarer generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund.

«Langvarig affære». «Verre enn tidligere». «Bekymring for journalistikkens framtid». Det er bra de høye herrer og damer tar det alvorlig. Men folk som lever av nyheter, burde levere noe som er nyere enn dette. For dette har vi visst en god stund allerede. Nettavisene tar over.

«Neida», har de ropt, de avisofile. «Avisa mi får du aldri». Frokosten blir ikke den samme uten. Men den hjemmefraflyttete ungdommen, som til sin mors bekymring aldri har brydd seg om å åpne en avis, slang innom her om dagen for å diskutere Navarsetes blasfemi-trøbbel og Storbergets hijab. Man følger da med på nett. Og så blogger man litt på si. Hva er problemet?

Ja, hva er egentlig problemet? Vi som elsket avispapir er snart ute av historien. Og mange unge er bedre orientert enn vi noen gang nådde å bli. Så får det heller være at en nett-lesende ungdom ikke nødvendigvis vet hva blasfemi betyr. Og hijab suger, helt klart. Men at Storberget har driti på draget, det er det ingen tvil om. Det står i overskriftene. Og hva mer trenger man egentlig å vite?

Saken er at hva leserne trenger eller ønsker ikke lenger teller. Leserne har ingen makt eller krav overfor pc-skjermen. På skjermen betaler man ikke for det man får. Det er bare å akseptere det nettavisene gir. Her er annonsørenes betalingsvilje enerådende, selv om også den avhenger av antall tastetrykk. Med papiravisa, i abonnement og løssalg, forholdt det seg ganske annerledes. Da var kontrakten mellom leser og avis klinkende klar: Hvis avisa ikke leverte, var det bare å la være å betale. Det fantes alltids en annen avis i stativet.

Vi skriver om papiravisa i fortid. Vi har altså gitt opp allerede? Nei, egentlig har vi ikke det. Ikke helt. For enn så lenge er det papiravisene som leder når det gjelde den gripende reportasjen, den grundige bakgrunnsanalysen og den provoserende eller underholdende kommentaren. Enn så lenge er det disse som skaper engasjerende snakkiser og brede debatter, som kan rulle videre ute i samfunnet i ukevis. Og som i beste fall kan flytte både fjell og politikk. Vi har til gode å se at nettavisene fungerer på denne måten.

Men den gode journalistikken som fortsatt setter dagsorden, kan ikke overleve på luft og kjærlighet til trykksverte. Det trengs ressurser, tid og krefter. Og ulvene der ute er flere enn nettavisene. For mens redaksjonene krymper og stressede avisfingre løper stadig raskere over tastaturet, styrkes informasjonsavdelingene i departementene, i byråkratiet og i næringslivet. Her er dyktige folk, som er godt betalt for å styre informasjonsstrømmen i arbeidsgivers favør. Hvis journalistikken taper dette kappløpet, er det en trussel for både den sannhetssøkende journalistikken og demokratiets forutsetninger. På annet sted i dagens avis (s 28) har vi en kronikk som viser at selv info- bransjen beklager utviklingen.

God journalistikk koster. I sakens anledning tillater vi oss å stjele et sitat fra en god kollega i en annen avis: «Det haster med å utvikle en bredere økonomisk plattform som sikrer kvalitet i nyhets- og informasjonsformidlingen. Det er flott om bloggerne drøfter krigen i Afghanistan på nettet, men skal meningene ha substans må også journalister med kunnskap dra dit og rapportere om utviklingen på en profesjonell måte. Noen må betale for dette, og det er den evnen som nå svekkes dag for dag», skriver kommentator John O. Egeland i Dagbladet.

Egeland er selv et skrivende bevis på at det haster. Dagbladet var sammen med VG taperen på fjorårets statistikk over dagsaviser.

Drude Beer er kommentator i Nationen