Samvirke som krisemedisin

Paradoksalt nok er det mange som har positive forventninger til finanskrisen. Fra alle bauger og kanter sendes det inn forslag til gode motkonjunkturprosjekter. Så godt som alle bransjer og næringer varter opp med forslag til tiltakspakker som kan redde sysselsettingen.

Landbruket har også kommet opp med sin kriseplan. Blant annet har Norges Bondelag bedt regjeringen om 400 millioner kroner til landbruket som et ledd i regjeringens tiltakspakke. Allerede på mandag blir det klart om bøndene blir hørt. Det eneste som er sikkert før statsminister Jens Stoltenberg legger fram den nye krisepakka, er at noen nødvendigvis vil bli skuffet.

I går var finanskrisen et sentralt tema på Landbrukssamvirkets temakonferanse i Stjørdal. Landbruket har en klar forventning om å styre klar av de verste bølgene i de økonomiske stormkastene. Som styrelederen i Norsk Landbrukssamvirke, Fremund Sandvik, sa i sitt innledningsforedrag: Jeg er glad jeg er styreleder i et samvirke der eierstrukturen og egenkapitalen er noenlunde stabil fra det ene årsmøtet til det annet.

Samvirkestrukturen har etter Sandviks mening klare fordeler i turbulente økonomiske tider. Det blir også bekreftet av Erik Reinert, økonomen og professoren som var blant de første til å varsle finanskrisen. Da han dro historiske paralleller til tidligere økonomiske kriser, viste det seg at landbrukssamvirket som idénettopp ble utløst av den omfattende krisen på 1930-tallet.

30-tallets krise, som vel fortsatt rangeres som tidenes krakk, fikk ulike utslag for landbruket og industrien. Krakket førte til en arbeidsløshet på 15 prosent blant industriarbeiderne, men de som beholdt jobben, fikk også beholde lønnsnivået. Dette var viktig, for dermed opprettholdt man fortsatt en viss kjøpekraft, noe som også industrieierne nøt godt av. Men dette skjedde ikke på industrieiernes initiativ, lønnsnivået ble holdt oppe fordi industriarbeiderne var godt organisert.

Landbruket, bestående av selvstendig næringsdrivende, gikk på sin side nærmest i svart. Prisene på landbruksvarer sank med 70 prosent i forhold til prisene på industrivarer. For å unngå fullstendig sammenbrudd i matvareproduksjonen, ble løsningen å gi landbruket monopoler som kunne sikre et nødvendig prisnivå. Dermed var landbrukssamvirkene født.

Når landbrukssamvirkene den dag i dag består, og hvor viktige deler av landbruksproduksjonen er unntatt konkurranselovgivning, vil de være bedre rustet til å møte motgangen enn de mer konkurranseutsatte næringene rundt om i landet.

Reinert karakteriserer 2008 som året «da ting snudde»til fordel for landbruket. For det første falt WTO-avtalen sammen, noe Reinert karakteriserte som at «et tog som gikk i feil retning ble stoppet». Og når toget først står der, åpnes det en mulighet for å sette det i bevegelse i riktig retning. For det andre inntraff finanskrisen, som vil gjøre det lettere å skape forståelse for samvirketankegangen og for behovet for importbeskyttelse av matproduksjon.

I tillegg til dette, er erfaringsvis avskallingen fra landbruket lavere i økonomiske nedgangstider enn i tider med høykonjunktur.

Alt dette tilsier at finanskrisen representerer nye muligheter for landbruket, som lenge har vært utsatt for en seig forvitring. Men samtidig er det farlig å innbille seg at finanskrisa ikke også er en utfordring for næringen. At bondeavgangen reduseres fordi gresset plutselig ikke framstår som like saftig utenfor skigarden, er ikke i seg selv en varig effekt. Samtidig skal en huske at bonden på ingen måte er fristilt fra samfunnets generelle økonomiske virkelighet. De færreste lever av landbruksinntektene alene, og tapte lønnsinntekter vil i prinsippet ramme like hardt på et gårdsbruk som i en borettslagsleilighet. Og bonden er på lik linje med andre næringsutøvere avhengig av kreditt og kapital.

Den gjengse erkjennelsen etter finanskrisen er at markeder må tøyles og politisk styring og kontroll gjeninnføres. Det skaper økt politisk handlingsrom også innenfor landbruket, men det er ikke gitt at dette rommet utnyttes. Det finnes fortsatt rikelig med politisk tankegods her til lands som ønsker å sanere landbrukssamvirkenes markedsmakt. Denne trusselen blir ikke mindre av at markedsordningene for kjøtt og egg er i spill.

Det viktigste landbruket nå kan gjøre, er å børste støvet av prinsippet om at samhold gjør sterk. Samvirkesjef Fremund Sandvik advarer mot tendensen de siste årene, der den «tidsriktige shoppingbølgen»har ført til at en har brukt egne organisasjoner som «rundingsbøyer for å oppnå kortsiktig gevinst».

I dag strides det heftig både mellom søsterselskaper i landbrukssamvirket og mellom faglag og samvirke. Det handler om gjødselpriser og kornordninger. Dette er stridigheter som bør bilegges. Skal landbruket framstå som troverdig krisemedisin, må landbrukets aktører i det minste være enige om resepten.

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.