Proteksjonistenes pustepause

Unnskyld uttrykket, men dette var faktisk det året det var så bratt. 2008 har vært et uvanlig viktig år for internasjonal mat-, landbruks- og handelspolitikk.

Det begynte med matkrisen. Overraskende store prisøkninger på kjerneprodukter som ris og matolje førte til opptøyer i flere land.

Flere konkurrerende forklaringer ble lansert. Noen mente proteksjonisme fra rike land lå bak, og etterlyste mer frihandel. Andre anså at hoveddelen av skylden burde ligge på spekulanter som lot seg skremme av skjelvende korthus i finanssektoren, og derfor flyttet sine investeringer til råvaremarkedet. De ropte på mindre frihandel. Atter andre mente den viktigste faktoren var at den voksende smått velstående middelklassen i store økonomier som den indiske og den kinesiske spiste mer og bedre mat, med den konsekvensen at etterspørselen, og dermed prisene, vokste gjennom taket. De mente løsningen var mer produksjon. Noen ville ha mer storlandbruk, andre mer mikrolandbruk.

Så var det de som skyldte på været, på elendige avlinger i for eksempel Australia. Og de som mente at biobrensel var en medvirkende faktor –at åkrer som ville gått til matproduksjon nå gikk til å dyrke mais og soya ment for bensintankene.

Sannheten ligger nok et punkt midt imellom. Men krisen var uansett nok til å at folk som vanligvis ikke ofrer landbruket en tanke, enten det er politikere eller mediefolk, plutselig begynte å sette seg inn i tariffer, handelsstrømmer og forskjellige ideer om hvordan man skal opprettholde tilfanget av sikker, rimelig og næringsrik mat. Og det var med den krisen i bakhodet, og en ny og voksende krise i hele finansmarkedet slengt rett i ansiktet, at verdens ledere møttes til WTO-møte i Genève i juli i år.

Som nevnt tidligere: Det fantes i høyeste grad de som mente at matkrisen var et symptom på fravær av frihandel. Det finnes også de som mener at den økonomiske krisen som sirkler ut fra episenteret der USA pleide å ha et boligmarked skyldes George W. Bush og hans sosialistiske boligpolitikk. Men WTO-toppmøtet i Genéve skulle altså vise at det frihandelsevangeliet WTO-generaldirektør Pascal Lamy, som for øvrig rent partibokmessig faktisk er sosialist, forkynte, ikke hadde kraft nok til å overbevise verdens handels- og statsministre.

Vi har vært gjennom dette mange ganger før. Mange var villige til å ofre mye. Men til syvende og sist var ikke de viktigste aktørene villige til å ofre sine egne forsvarsmekanismer.

Hva var de uenige om? I bunn og grunn de samme tingene som man er opptatt av i Norge: Subsidier og toll, og hva slags konsekvenser en eventuell flikking med disse kan få for arbeidsmarkedet.

India og Kina, og med dem store deler av G20-gruppen, som har utpekt seg selv til forhandlingsledere på vegne av alle eller de fleste utviklingsland, ville ha muligheten til å legge på opp til 25 prosent i ekstra toll på landbruksprodukter ved en 15 prosents økning i import. Med andre ord: Ikke ta tollmuren vår, da risikerer våre små bønder å drukne i et marked av masseprodusert, gjennomsubsisidiert importmat. Høres det kjent ut?

På den andre siden av Nord/Sør-skillet var USA fanebærer for produksjonssubsidier, og da nærmere bestemt til bomull. Og bomull er stor business i USA –den amerikanske borgerkrigen handlet tross alt ikke bare om slaveri, men også om økonomi.

Ellers kjempet EU mot bananer, noen enkeltland for å skjerme akkurat sin industriproduksjon, og Japan og Canada for å sikre tollvern av en lang rekke hjemlig produserte landbruksprodukter. For oss i Norge er det særlig grunn til å merke seg dette siste –Canada og særlig Japan er ofte våre allierte når det gjelder arbeidet for å opprettholde så mye som mulig av dagens norske landbruksstruktur.

Pascal Lamy, som har vært generaldirektør i WTO siden 2005, har erklært at han satser på å bli gjenvalgt for en ny fireårsperiode i 2009. Han har med andre ord ikke gitt opp tanken på å hale i land en avtale med utgangspunkt i den hittil uendelige Doha-runden.

Men det spørs om det kommer noe liberalistisk gjennombrudd i 2009. Akkurat nå er det for en sjelden gangs skyld lettere å være proteksjonist enn frihandelsentusiast, selv på internasjonale forhandlingsarenaer. De som har kjempet mot Doha, vil sannsynligvis ha litt tid til å tenke før neste slag står. Utfordringen er å bruke denne pustepausen til å lansere et levedyktig alternativ.

Michael Brøndbo er journalist i Nationen