Bilder fra en okkupasjon

Fortvilelse og maktesløshet er det første som slår oss nordmenn etter at israelerne og palestinerne nå er i gang med en ny omdreining på voldsspiralen i Midt-Østen. Vi kan selvsagt ta noen runder på hvem som «har skylda» for elendigheten denne gangen. Vi kan rope ut kravet om at volden må stoppes. Vi kan la Jonas Gahr Støre tale på våre vegne med sine velvalgte formuleringer om «krevende prosesser» og «behov for dialog». Men det monner ikke stort mot hat, religion og våpenmakt.

Likevel klamrer vi oss til håpet om at det er mulig å gjøre noe. Utenriksledelsen i lille Norge – landet som en gang var så stolte av Oslo-prosessen – kan for eksempel legge trøkk i noen av de «diplomatiske kanaler» vi visstnok er så gode på å holde åpne. Da er det kanskje viktigst å prøve kanalen til Washington, eller rettere sagt Chicago.

Det er jo der den kommende president Obama befinner seg med sine rådgivere. De fleste av dem er kjent som svorne støttespillere for Israel, men likevel – Barack Obama er mannen som kan gjøre en forskjell i årene som kommer. Det er vel ingen som tror det før vi ser det. Men likevel. Makta rår, nå som før. Og makta ligger i aksen Israel – USA.

To – litt tilfeldige – sammenfall gjør at aksjonene i Gaza gjør ekstra sterkt inntrykk i lille Norge akkurat nå. Først at den kommer midt i julefreden, og således gir en grotesk mening til dette ordet. Dernest at Israel slår til midt i vår hjemlige debatt om Max Manus-filmen, og om Norges egen motstandkamp mot den tyske okkupasjonen.

I den debatten fikk Erling Fossen, altså c-kjendisen som åpenlyst trives i rollen som provokatør og posør, hele det norske establishment på nakken ved å avfeie Oslo-gjengens motstandkamp som «guttestreker» og nålestikk mot okkupasjonsmakten. I tillegg viste Fossen til at aksjonenes viktigste effekt ofte var at et stort antall nordmenn ble drept i tyske represalier.

Fossen klarte å provosere fram en debatt om Norges krigsinnsats. Men framfor alt mobiliserte han fram en mediestorm med støtte til Max Manus, «Kjakan» Sønsteby og de andre motstandheltene. De er norske helter, som «vi nordmenn» er stolte av. Deres kamp er blitt vår kamp. Og de var definitivt frihetskjempere, ikke terrorister.

Men Oslo-gjengenes sabotasjer kan godt sammenliknes med palestinernes evinnelige aksjoner mot sin okkupasjonsmakt Israel. For – det er jo dette det dreier seg om i Midt-Østen: Et folks okkupasjon, kontroll og omringing av et annet folk.

Noen mener riktignok at selveste Vårherre - som de fleste av oss kristne regner som alle folkeslags Fader - akkurat i denne regionen fortsatt operer som gammeltestamentlig stammegud, og gir israelerne fullmakt til å gjøre det de gjør med Herrens velsignelse innenfor de grensene de selv definerer. I så fall er dette en okkupasjon og kontroll etter Guds vilje. Men det er likevel en okkupasjon. Vi nordmenn burde vite litt om dette, siden vi i fem år var okkupert av soldater med beltespenner der det sto «Gott mit uns».

De palestinske rakettene som, visstnok i «tusentalls», er skutt mot israelske byer, er bare kinaputter i forhold til Israelernes egne våpen. Men palestinerne som skyter ut disse rakettene, er sikkert like store helter for mange av sine egne som Oslo-gjengen var for de fleste – men slett ikke alle – nordmenn under krigen.

Men akkurat som i den norske Hjemmefronten 1940-45 kan det blant palestinerne føres gode argumenter for ikke å provosere okkupasjonsmakten, fordi represaliene blir så mye verre enn skadene som forvoldes. Det kan argumenteres for fornuften i å finne fram til løsninger med den overmektige okkupasjonsmakten. Alle som kjenner debatten i nordmennenes hjemmefront – ikke minst uenigheten mellom aksjonsvillige norske kommunister og forsiktige Milorg – vil nikke gjenkjennende til skismaet mellom palestinernes Hamas og Fatah.

Slik har Max Manus-debatten gitt oss nordmenn en liten leksjon i forståelse for palestinernes situasjon og dilemmaer. Forståelsen for israelernes Holocost-arv har vi inne fra før. Så jo da, vi kan forstå. Men gjøre noe – i hvert fall noe som monner - det kan vi ikke. Vi må trøste oss med Jonas Gahr Støres og hans prekener om «krevende prosesser» og «behov for dialog». Slik blir jo bare medisin til innvortes bruk. Men det lindrer litt.

Erling Kjekstad er fungerende politisk redaktør

Publisert tirsdag 30.12.2008 kl. 05:00 (sist endret tirsdag 30.12.2008 kl. 05:00)