Et nytt annus horribilis

Begrepet «annus horribilis», latin for et «fryktelig år», ble udødeligjort den 24. november 1992. På denne kvelden reiste en febersyk dronning Elisabeth seg på The Lord Mayors bankett i Guildhall i City of London, og lot slippe et skikkelig hjertesukk: 1992 er ikke et år jeg vil se tilbake på med ubetinget glede. Det har vist seg å bli et annus horribilis, sa hun.

Hun hadde god grunn til å sukke, dronninga, dette var året da så vel prins Andrew og prinsesse Anne ble skilt, da prins Charles ble avslørt som utro i boka «Diana: Hennes egen historie»og da hennes kjære Windsor Castle ble herjet av brann. Året bød rett og slett på en endeløs rekke av prøvelser.

2008 er et nytt annus horribilis. Ikke først og fremst for kongelige på de britiske øyer, men for hele verden. 2008 er året der krisene har stått i kø.

Ved inngangen av året var klimakrisa fortsatt i søkelyset. Utover vinteren og våren ble den mer og mer avløst av en matvarekrise som sendte matprisene til himmels, og som brakte sultne mennesker til opprør.

Men dette viste seg bare å være en forsmak. Etter sommeren har finanskrisa feid over verden. Den startet som en gnist med noen trøblete subprimelån i USA - som vi husker slo ut i våre egne Terra-kommuner - og spredde seg etter hvert som en brann fullstendig utenfor kontroll. Banker og andre finansinstitusjoner verden rundt måtte kaste kortene. Noen av dem har blitt plukket opp av statlige myndigheter, andre har gått fullstendig i grus.

Også her hjemme har myndighetene kvittert ut flere hundre milliarder kroner for å dempe krisa, og flere vil komme etter hvert som nye krisepakker utstedes. Det mest sjokkerende beviset på alvoret i situasjonen, er kanskje sentralbanksjef Svein Gjedrems siste rentekutt på 1,75 prosentpoeng. Ingen hadde vel trodd at det fantes så mye bevegelse i den mannen.

Men hvordan står det egentlig til med kriseforståelsen hos folk flest? Når renter synker i ekspressfart, og når bensin- og strømpriser samtidig faller som stein, får jo langt de fleste mer å rutte med. Dårlige tider for landet viser seg å være godt nytt for landets innbyggere. Hvis de bare beholder jobbene sine.

Selv har jeg hatt nærkontakt med finanskrisa. I vår husstand ble den bedre halvdel permittert. Heldigvis ble hun kalt tilbake etter fem uker. I nabolaget vårt er det flere eksempler. En ung mann på Østlandet ble kjæreste med en trønderpike i vår, paret ble gravid i løpet av sommeren, og i høst kjøpte de leilighet i Trondheim etter at han fikk seg jobb som lærling i byggebransjen. Den jobben beholdt han ikke lenge, for å si det sånn.

I et selskap lenger oppe i gata kunne verten fortelle at firmaet han jobbet for var gått konkurs. Svogeren til en annen deltaker opplevde det samme. En nyskilt bekjent med nykjøpt leilighet har holdt pusten etter hvert som kolleger har blitt permittert i IT-selskapet hun jobber i.

Dette er foruroligende mange eksempler blant et forholdsvis lite utvalg mennesker i en forholdsvis tidlig fase av krisa. Det er her den store trusselen ligger. Mister folk jobben, mister de inntekt. Mister de inntekt ryker kanskje et hus som plutselig viser seg å være mye mindre verdt enn da de kjøpte det. Da snakker vi virkelig om annus horribilis for dem det gjelder.

I media er kriseforståelsen upåklagelig, skal vi tro nyhetsarkivet A-tekst. Finanskrisa er omtalt over 10.600 ganger i 30 aviser i 2008. Aftenposten har vært ivrigst, med 1440 omtaler. Men heller ikke Nationen har ligget på latsiden, 420 ganger har vi skrevet ordet finanskrise. Det er bare et lite hestehode bak vanligvis så kriseorienterte løssalgsaviser som VG og Dagbladet.

Når det gjelder matvarekrisa, har vi til og med vært nyhetsledende. Av 985 omtaler, har Nationen stått bak 143. Klimakrisa er den krisa som er blitt mest stemoderlig behandlet i avisene, 615 ganger er den blitt omtalt i år.

Det er altså ikke tvil om hvor fokuset ligger. Finanskrisa nevnes over seks ganger så ofte som matvarekrisa og klimakrisa til sammen. Samme prioritering kommer til syne hos myndighetene. Verdens stater har brukt fantasisummer på redningspakker rettet mot finanskrisa. Beløpene som er stilt til rådighet, er paradoksalt store nok til å løse både klima- og matvareproblemene. USA har alene brukt mer penger på å dempe virkningen av finanskrisa enn hva landet brukte på å vinne 2. verdenskrig. Det er ikke noen vits i å nevne tall, de vil uansett ikke gi noen mening.

Egentlig er den rike verdens iherdige bekjempelse av finanskrisa et trist manifest over de samme landenes unnlatelsessynder i forhold til de andre krisene. Det er altså ikke noe i veien for å bruke astronomiske beløp, dersom bare kriseforståelsen er sterk nok.

Det er den åpenbart ikke når det kommer til klima, fattigdom og sult. Det borger for mer «horribilis»i årene som kommer.