Kosmetikk for verdens finanssystem

Det økonomiske frisleppet har vært en katastrofe for verden. Dette har vært omkvedet de siste to-tre månedene, langt inn i liberalistiske kretser. Høyre i Norge snakker om casino-økonomi. Den konservative franske presidenten og EUs toppleder dette halvåret, Nicolai Sarkozy, har reist verden rundt og snakket om å reformere kapitalismen. Banker nasjonaliseres eller får gigantiske gavepakker.

Men ropet på kontroll fra dem som har makt, viser seg å ha vært ren støy og spill for galleriet. Verdens toppledere møttes til G20-møte i Washington i helga. De har pusset opp fasaden på det internasjonale finanssystemet. Mens innholdet bak er like råttent.

Resultatet er ren kosmetikk. Det er ikke stilt noen grunnleggende spørsmål ved selve systemet, det gjelder bare å få det samme gamle systemet opp og stå. Pengefondet og verdensbanken skal reformeres, men uten at et stilles spørsmål ved privatiseringen disse institusjonene har påtvunget fattige land.

Det skal riktignok bli mer åpenhet og innsyn rundt verdens finanser, og slutt på lederbonuser som oppfordrer til risikoadferd. Men det er høyst uklart hvordan dette skal gjøres. Hegdefond og oppkjøpsfond skal ifølge Aftenposten fortsatt være unntatt fra reguleringer. Hovedbudskapet fra toppmøtet er mer frihandel i verden.

Møtet vil ha fart på sluttforhandlingene om en ny WTO-avtale. Men det er ikke lagt inn noen nye premisser for WTO-forhandlingene. Doha-runden skal fortsette i samme spor. Det vil si mer av det frislepp som har vist seg ubrukelig, ikke bare for matsikkerhet og for klimaet, men også for økonomien.

Verdens lederskap hadde nå hatt en gylden sjanse til å legge nye premisser for internasjonal handel. De kunne ha foreslått en økonomi som tar utgangspunkt i reelle verdier, det som faktisk blir produsert. I stedet er det fortsatt fritt fram for å spekulere med penger.

I referatene fra møtet er det er umulig å få øye på tiltak og grep som i framtida kan hindre at en norsk kommune igjen går på limpinnen, når smarte selgere tropper opp med tilbud om et fantastisk «produkt», som er satt sammen av biter av råtne lån og andre risikable elementer.

Attac kaller systemet med hegdefond og tilsvarende uregulerte institusjoner og aktører for et «skyggebankvesen». Dette bankvesenet får fortsette som før. Forslaget om en skatt på internasjonale finanstransaksjoner er ikke diskutert.

Skatt på pengeflytting er et konkret grep som ville ha bremset handelen med kreativt sammensatte pengeprodukter. Og dermed gjort verdensøkonomien mer stabil og mindre sårbar.

Med å fortsette i samme spor, risikerer verden om noen år en ny oppblåst finansballong. Som sprekker slik at folk flest igjen må ta støyten, fordi den ekte økonomien er så involvert i ballongen.

Verdens lederskap har ikke brukt muligheten til å foreslå et slitesterkt system, for økonomien, klimaet og matvaresikkerheten. Fordi finanskrisa kom midt inn i verdens årvåkne bevissthet om klimakatastrofen, ville dette ha vært en gylden mulighet til å foreslå økonomiske strukturer som bremser CO2-utslippene.

Det blir sagt at folk flest ikke godtar innskrenkninger i energiforbruk og livsmønster. Med å knytte CO2-tiltak til reformer i økonomien, ville tiltakene lettere bli forstått og akseptert.

Men finanstoppmøtet viser at det ikke er folket, men verdens lederskap som er problemet. Verdens ledere hadde nå hatt sjansen til å foreslå en CO2-avgift på all langtransport av varer. Inntektene fra en slik avgift og fra skatt på pengeflytting kunne ha vært brukt til miljøtiltak og til utjevning mellom rik og fattig.

Det kom ingen grep fra toppmøtet som viser at verdens lederskap er opptatt av kløfta mellom rik og fattig. Denne kløfta vokser også internt i rike land. Finanskrisa raderer bort arbeidsplasser også i Norge, og folk mister det økonomiske fotfestet. Men noen formuer i verden vokser og vokser fra krise til krise. Noen sikrer seg alltid før ballongen sprekker.

Det er dette som er den virkelige finanskrisa. Den har ikke verdens lederskap tatt i, og heller ikke miljø- og matvarekrisa. I stedet drives det politikk på pengeflytternes premisser.

Mange er opptatt av det demokratiske underskuddet i EU, og det er det all grunn til. Men det er et enda større demokratisk underskudd i verdens finanssystem, og systemets redskaper, som WTO, pengefondet IMF og Verdensbanken.

I helga er vi igjen blitt minnet på styrken i norsk EU-motstand. Det trengs en tilsvarende folkelig motmakt mot de internasjonale pengesystemene og deres forlengede armer.