GMO handler om makt over maten

Hver gang temaet genmat kommer på agendaen, argumenteres det med at genmodifisering ikke har noen helseskadelig virkning. Det er mulig dette stemmer, dette vet vi foreløpig for lite om. En rekke vitenskapsfolk mener GMO er ufarlig. Men det er også mange vitenskapsfolk som advarer sterkt.

Det at vitenskapen internt er så delt, burde i seg selv være en god grunn til å være føre var. Men det er ikke en vitenskapelig mannjevning som vil avgjøre om vi skal ha genmodifiserte produkter på norske tallerkener, fôrbrett og trau.

Kampen om genprodukter er politikk. Den handler om makt. Om hvem skal bestemme over maten, åkeren, næringsmiddelindustrien, dagligvarehandelen og forbrukerne.

Regjeringa skal om kort tid avgjøre om to typer gen-mais skal bli tillatt importert til Norge. Det vakte oppsikt i sommer da Direktoratet for Naturforvaltning (DN) sa ja til gen-maisen. Direktoratet sier fortsatt nei til dyrking i Norge. Derfor er DNs ja til import både overraskende og dobbeltmoralsk. Begrunnelsen for ikke å dyrke genplanter i Norge er risikoen for smitte og forurensning. Men er det bedre at dyrking av genmais forurenser et annet sted?

Det forventes at den rødgrønne regjeringa vil si nei. Men her som i mange andre saker er den splittet etter kjente skillelinjer. Sp har tydelig flagget et nei. SV regnes også som kritisk. Det ville vekke oppsikt om statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet er med på et ja. Hun er tidligere leder i det sterkt GMO-kritiske Naturvernforbundet.

I Ap heller man nok mer til å si ja. Men dette er ingen stor sak for Ap. Det er nok langt viktigere for partiet å vinne den interne regjeringskampen om tjenestedirektivet. Med gen-maisen som mulig forhandlingskort? Uansett må ikke statsrådene la seg lure til å tro at spørsmålet om gen-mais kan reduseres til et spørsmål om vitenskap.

Forkjemperne for genmodifisering kjører vitenskapen foran seg, for å tilsløre at det handler om makt og politikk. Å ha økonomiske muskler til å genmodifisere planter er et effektivt middel til å sikre seg makta over næringskjeden.

Kampen om GMO er en kamp om demokratiet. Omtrent alle meningsmålinger viser at folk flest ikke vil ha mat som er genmodifisert. Om produktene var merket, ville de ikke bli solgt. Når det vises til at det alt finnes genmat i norske butikkhyller, er det fordi den ikke er merket. Dermed har ikke folk valgfrihet.

Om regjeringa sier ja, får den et forklaringsproblem: Hvorfor er disse maistypene så viktige? Hvem har interesse av at de kommer på det norske markedet, bortsett fra Monsanto og Bayer CropSciense som har utviklet dem? Den gamle regelen om å følge pengene er her toppaktuell. Ifølge norsk lov kan ikke GMO-er tillates uten at det kan påvises samfunnsnytte. Regjeringa vil få problemer med å påvise samfunnsnytten.

Maistypene det er snakk om brukes både til menneskemat og fôr. I Norge er det forbudt å blande genmodifisert soya, raps eller mais i fôret. For et år siden kom det fram at norske bønder må betale 50 millioner kroner ekstra i året for å avstå fra genfôr. Det som ikke kommer fram i slike regnestykker er at bruk av GMO-fritt fôr kan bli et stort konkurransefortrinn.

Det er nemlig ikke slik at resten av verden har innført GMO mens Norge stritter imot. Stadig flere butikker og merkevareprodusenter profilerer seg på mat uten genteknikk. For å framstille denne maten, trengs det fôr uten genteknikk. En næringskjede uten GMO kan bli gull verdt i framtida.

Frivillig merking av GMO-fri mat ville aldri ha oppstått uten at det var et marked. Det er de som ikke bruker genteknikk, som ønsker å merke maten. Mens de som bruker GMO, ønsker at dette skal være skjult for forbrukeren.

I USA, genmaisens hjemland, planlegger nå en bred allianse av over 400 næringsmiddelprodusenter en merking av GMO-fri produkter. Den omfatter en sertifiseringsordning for 28000 produkter. Grunnen er økende motstand mot GMO fra amerikanske forbrukere.

Tyskland fikk en merkeordning for produkter uten genteknikk fra 1. mai i år. I økologisk mat er GMO forbudt. Med den nye merkeordningen kan forbrukerne velge også konvensjonelt produsert mat uten genteknikk. Selv stormeieriet Campina har valgt merkeordningen for en av sine mest verdsatte merkevarer. Dette hadde de ikke gjort uten å vite hva markedet spør etter.

Motstanderne har prøvd å torpedere den nye merkeordningen. Det gjelder både det industrivennlige tyske bondelaget og industriforbundet for bioteknologi. Monsanto har prøvd å torpedere den nye amerikanske merkeordningen.

Dette viser at det pågår en beinhard maktkamp om maten i andre land. Den norske regjeringen bør være nøye på hvem sitt ærend den går i denne striden når den skal si ja eller nei til gen-maisen.