Doha-runden er død

WTO-forhandlingene gikk altså i vasken til slutt. Den såkalte «Doha-runden»er død, og sjansen for gjenoppstandelse er minimal. Ergo kan norske bønder juble, og Senterpartiet kan puste lettet ut. De ble reddet av gongongen.

Sammenbruddet i Geneve varsler nye tider i kampen verdenshandelen med mat. Det er typisk at bruddet ble utløst av strid mellom verdens gamle økonomiske supermakt, USA, og en av de nye, fremadstormende stormaktene, India.

Maktforholdene i verden forandrer seg rett foran øynene våre.

WTO-møtet i Seattle i 1999 ble en historisk milepæl fordi den globale folkelige protestbevegelsene kom på banen. Men dette Geneve-møtet kan bli enda viktigere fordi, Kina, India og de andre nye stormaktene her markerte seg for alvor.

Det er like illustrerende at den siste kampen sto mellom USAs interesser for å pushe mateksporten, og Indias ønske om å verne hjemmemarkedet for sine fattigbønder. Den globale matkapitalismen og handelen strakte seg altså for langt - og fikk seg en trøkk.

Matkapitalismen er fortsatt den store maktfaktoren og drivkraften i verdens matpolitikk. Men den fikk et varsel i Geneve: Heretter må den tilpasse seg et nytt sett av nasjonale interesser, slik de defineres av de nye økonomiske stormaktene. Noen av disse interessene -men langt fra alle - faller sammen med norske bønders interesser.

Jeg for min del belyser gjerne den innfløkte WTO-debatten med å trekke fram den meksikanske fattigbonden jeg besøkte for noe år siden: Fra gården hans oppi lia kunne vi se rett ned på torget i den lokale landsbyen. Bonden dyrket mais, men bare til husbruk. Det var nemlig et rent tapsprosjekt å selge maisen på det lokale markedet. Det ble oversvømt av billig, eksport-subsidiert, mais fra USA.

Kan en u-landsbonde av denne typen nyte godt av en WTO avtale som gir u-landsbønder adgang til verdensmarkedet, inkludert Norge? Kanskje - i teorien og på lang sikt. Men i praksis fungerer eksport-argumentet bare som fikenblad for egeninteressene til de store, globale matkonsernene.

Det flertalet av bønder i u-land trenger, er tilgang til sitt lokale hjemmemarked. Og det kan de få, hvis det kuttes i eksportsubsidiene i USA, EU og andre rike land. Et slikt grep ville få fram u-landsbøndenes reelle konkurransefortrinn. Dessuten vil det fremme en bærekraftig og robust matproduksjon i de områdene der det virkelig trengs, og der folk sulter. Men det er dette WTO aldri har fått til, selv om formålet med Doha-runden er å hjelpe de fattige landene. De globale storkonsernenes interesser har dominert for sterkt.

Men til slutt buttet det altså i mot. Nå har verdens politikere - inkludert de norske - sjansen til sette seg ned og tenke nytt. Forhåpentligvis tenker de da også bedre enn før.

Norske bønder har fått en pause i WTO-kjøret, men det betyr ikke at presset fra de globale storaktørene vil minske her til lands. Landbruket er fortsatt under press. Lars Sponheim har et poeng: Sammenbruddet i Geneve gjør ikke verden særlig tryggere for norsk landbruk.

Og i Senterpartiet vil det ulme i tiden framover. Partiet puster lettet ut når den rødgrønne regjeringen slipper å si ja til en WTO-avtale. Man unngår det som kunne blitt en opprivende strid og grasrot-opprør. Men alt er ikke som før, og symbolet på det er landbruksminister Lars Peder Brekk.

Brekk har stått åpent fram i media med et standpunkt som er både modig og kontroversielt i Sp-sammenheng: Sp kan ikke si nei til en avtale, og partiets jobb er å bruke alle sine krefter for å ivareta norske bønders interesser best mulig innenfor avtalen både i Geneve og når den skal tilpasses her hjemme. I går fulgte partiets oppadstigende stjerne, Ola Borten Moe på med klar støtte til Brekk. Trønder-pragmatikerne i Sp kom altså fram på banen.

Dette skjedde samtidig som påtroppende partileder Liv Signe Navarsete garderte seg. Hun støttet Brekk samtidig som hun sa klart fra om at det foreliggende avtaleutkastet ikke var godt nok. Om hun derved også sa nei til avtalen, forble uklart, og er nå bare av historisk interesse.

Særlig nå, etter bruddet, når de ikke koster fem flate øre å stå på et bastant nei til WTO, er det sikkert mange i Sp som vil fordømme Brekk. WTO-debatten kan gå over i en strid om Brekk og behovet for regjeringskompromisser. Hvis man da ikke heller bare puster lettet ut og lar stillheten overta. Det føles sikkert greiest for de fleste.