Når penger er statusmarkør

Da minstepensjonister og unge uføre i vår fikk et historisk løft, skulle man forvente at alle ville glede seg. Fordi alle er opprørt over den norske fattigdommen, burde det være allmenn glede over mer til dem som ligger lavest. Men i stedet kom det sure innlegg fra andre pensjonister, som nå mente de hadde nesten like lite som en minstepensjonist.

Reaksjonene artet seg som en redsel for å bli tatt igjen av noen som ligger lavere på den økonomiske stigen. Samme mekanisme slår inn når yrkesgrupper er redd for å bli «tatt igjen»av andre grupper. Det gjelder å markere avstand.

Slike mekanismer bidrar til en surrealistisk debatt om den norske fattigdommen. Alle synes fattigdom er en skam, men vil samtidig ha noen å se ned på økonomisk. Men når renta og bensinprisen stiger (og boligprisen synker), da er det nærmest konkurranse om å være på det økonomiske sammenbruddets rand.

Det er en selvmotsigelse å både ville avskaffe fattigdommen og samtidig ønske å beholde inntekt som statusmarkør. For den norske fattigdommen er relativ. Den står i kontrast til flertallets materielle velstand.

Utjevning har dårlig klang i en del politiske kretser. Det er et forsøk på å vri debatten når filosof Lars Fr. H Svendsen, prosjektleder i den høyreliberale tenketanken Civita, går til angrep på «mytene om fattigdom». Det finnes ikke så mye fattigdom i Norge, hevder han. Han har funnet ut at mange fattige til og med har bil og pc.

Det lyder som et ekko fra debatten om landbruksinntekter for noen år siden. Noen hadde observert bil på tunet hos en bonde. Da kunne det ikke stå så ille til.

Svendsen bruker mange ord på å pakke inn sitt budskap om at det er urimelig å kalle inntekstutjevning for fattigdomsbekjempelse. En slik konklusjon er ikke uventet fra en tenketank som står Høyre nær.

Riktignok er det mange som er dårlige til å disponere penger. Men et feilkjøp merkes ikke på budsjettet for den som har mye. Å ha liten inntekt krever beinhard disiplin. Man må gå stivt forbi alle fristelser. Det er vanskelig i et samfunn hvor luksusen tyter ut over alt.

Fattigdomsproblemet kan ikke frikobles fra forskjellssamfunnet. Problemet kan heller ikke frikobles fra trenden som forteller at lykken kan shoppes. Debatten om fattigdom har mange dimensjoner. Den kan aldri betraktes som et isolert fenomen.

Ikke minst den moderne lykkeforskningen kan gi viktige bidrag til å nærme seg fattigdomsproblemet fra nye vinkler. Ved vestlige universiteter yngler det studier om det gode liv. For halvannet år siden foreslo de to BI-forskerne Guri Hjeltnes og Per Espen Stoknes å erstatte BNP med BNL - brutto nasjonal lykke.

Kristelig Folkeparti vil ha opprettet et lykkeutvalg, for å få livskvalitet og bærekraft inn i politikken. Det gir assosiasjoner til den latterliggjorte verdikommisjonen. Men kanskje tida nå er mer moden for en orientering mot verdier.

En annen fersk lykkerapport kan tyde på det. Professor Ottar Hellevik har nettopp utgitt boka «Jakten på den norske lykken», med utgangspunkt i det store intervjuprosjektet Norsk Monitor.

Den viser at velstandsveksten har hatt en positiv innvirkning på nordmenns lykkefølelse. Men gevinsten oppheves av negative trekk ved samfunnsutviklingen. En «lykkedemper»er den materialistiske verdiorienteringen, som fører til bekymringer og frustrasjon. En annen demper er økonomiske ulikheter.

Men de aller siste årene har Hellevik registrert en endring bort fra den materialistiske og over i en idealistisk verdiorientering. Dette har bidratt til at lykkenivået i den norske befolkningen har steget for første gang siden målingene begynte.

Han diskuterer politikkens mulighet til å påvirke lykkenivået. Kan for eksempel samfunnet hjelpe flere til å finne en bedre balanse mellom arbeid og fritid ved å bruke skattesystemet til å gjøre lønnsarbeid mindre attraktivt?

Han trekker fram statusjaget. Hangen til å sammenligne med andre når det gjelder inntekt og eiendeler, gjør at vi jobber mer enn vi har godt av. Det mange opplever som urettferdig høye inntekter, bidrar til å senke manges lykkenivå. Det samme gjør massemedienes fokus på rikfolks livsstil, og på kropp og utseende.

En annen lykkeforsker, Richard Layard, bruker uttrykket «sosial forurensning»i forbindelse med urimelig store inntekstøkninger. Her er det nok av temaer som går rett inn i debatten om fattigdom.

Stillhet er den nye luksusen, het det i en avisoverskrift for en stund siden. Men også stillhet kan kjøpes for penger. Folk med lav inntekt bor i sterkt trafikkerte gater. Det gode liv på landet kan bli forbeholdt folk med mye penger.

Likevel kan en vridning over til idealisme i stedet for materialisme gi en ny dimensjon i fattigdomsdebatten. Andre ting kan bli viktigere enn å ha noen å markere økonomisk avstand til.