Fattigdom går i arv

Går fattigdom i arv, spør Fafo-forskerne Thomas Lorentzen og Roy A. Nielsen i en ny rapport. Der avdekker de at hvert fjerde barn av sosialklienter selv ender opp med å motta hjelp fra sosialkontoret når han eller hun blir voksen.

Forskerne ble overrasket over at så mange av de som vokste opp i en familie som mottok sosialhjelp i 1994, selv fikk hjelp i 2004. Dette funnet står i sterk kontrast til likhetsidealet som har rådet i Norge i hele etterkrigstiden, sier forskerne. De peker på at lik rett til utdanning og arbeid har vært en bærebjelke for velferdspolitikken i denne perioden.

Likevel er altså risikoen for å motta sosialhjelp i snitt fire ganger høyere for barn av sosialklienter enn barn av foreldre som ikke har mottatt sosialhjelp. Denne generasjonsoverføringen av klientstatus er faktisk høyere i det velutviklede velferdssamfunnet Norge, enn i det «underutviklede»velferdssamfunnet i USA der risikofaktoren ligger på tregangeren.

Men er det virkelig så overraskende at klientstatus går i arv? Ansatte i sosialetaten og i skolene vil neppe synes det. De har med selvsyn sett at sosiale og økonomiske problemer forplanter seg gjennom generasjoner. De som har hatt vilje til det, har sett at barn av ressurssvake foreldre har en betydelig lengre vei å gå enn andre.

Det interessante er først og fremst å finne hvor likhetsidealet svikter, og hva som skal til for å rette det opp. Denne rapporten gir i liten grad svar på det.

Forskerne peker på fire klassiske forklaringsmodeller på hvorfor sosialhjelp i seg selv har en overføringseffekt til neste generasjon. Den vanligste er at foreldrenes sosialhjelpsmottak påvirker barnas holdninger til sosialhjelp - at sosialstønad er en legitim inntektskilde. En annen forklaring er at barn av sosialklienter har lettere for å søke sosialhjelp fordi de har detaljert kunnskap om systemet. En tredje tolkning er at foreldrenes løse tilknytning til arbeidslivet reduserer barnas uformelle tilgang til jobbmuligheter - gjennom færre kontakter i arbeidslivet og mindre kjennskap til arbeidslivets etikette. Den siste teorien er at barn som vokser opp med sosialhjelp, blir berøvet muligheter på grunn av familiens manglende økonomiske evne til å investere i barnas kunnskap.

Alle disse forklaringene kan ha noe for seg, både enkeltvis og i kombinasjon. Når en i tillegg vet at 60 prosent av langtidsmottakere av sosialhjelp sliter med dårlig psykisk helse, skjønner vi at barna i disse familiene sitter med dårligere odds enn andre.

Utfordringen er å finne sosialpolitiske virkemidler som motvirker denne fattigdomsarveligheten. Det blir ikke lett når de ulike forklaringsmodellene kan tolkes i vidt forskjellige retninger.

For eksempel: Fafo-rapporten viser at barn av sosialklienter oftere mottar sosialhjelp under egen utdanning. Dette kan forklares med at de har dårligere rollemodeller og/eller bedre kunnskap om sosialhjelpssystemet. Men det kan også forklares med at ikke alle har samme reelle mulighet til å finansiere utdanningen sin. Det er altså mulig å forklare fenomenet enten med svikt i individet eller med feil i systemet. Her er det bare å velge og vrake, alt etter hva slags politisk gangsyn du har.

Den rådende politiske oppfatningen er at det er individet, og ikke samfunnsstrukturene, som skal stå i fokus når mottak av sosialhjelp skal bekjempes. Filosofien er at den beste måten å løfte sosialklientene ut av uføret, er å hjelpe dem - om nødvendig med makt - i arbeid.

Det er viktig å legge til rette for at flest mulig kan leve av egen inntekt. Men det er alt for naivt å tro at dette alene vil løse fattigdomsproblemene i Norge. For det første må vi erkjenne at noen aldri blir i stand til å ha en fast tilknytning til arbeidslivet. Dernest er jo ikke lønnsarbeid i seg selv en garanti mot fattigdom. En enslig forsørger nederst på lønnsstigen kan jobbe helsa av seg uten å få pengene til å strekke til.

Faktisk ser det ut til at utviklingen går i negativ retning. I et samfunn der de økonomiske forskjellene stiger, og hvor boligprisene er kraftig økende, vil barn av fattige foreldre stille med et relativt sett sterkere økonomisk handikap i dag enn tidligere.

For å svare på forskernes innledende spørsmål: Jada, fattigdom går i arv. Og nei, det finnes ingen enkle løsninger for å fjerne denne uønskede arven. Men mye tyder på at barna i disse familiene har vært alt for underfokusert i sosialpolitikken.

Barnevernet må styrkes slik at barn som lever under vanskelige oppvekstvilkår blir oppdaget og hjulpet. Der hvor forholdene er så ille at omsorgsovertakelse er eneste utvei, må barna slippe å bli sendt fra fosterhjem til fosterhjem.

De barna som ikke blir stimulert til det hjemme, må få mulighet til å oppleve læring og mestring i barnehager, i skolefritidsordning og på skolen.

Lik rett til utdanning skal ikke bare være en formell rettighet, men også en reell mulighet. Studiefinansieringen må bli så god at alle som ønsker det, har råd til å løse billett til klassereisen fra sosialkontoret.