Ingen tror lenger at babyer kommer med storken. Moderne barn vet hvordan barn blir til og hvor de kommer fra. Men det var før dagen før i forgårs. Nå vet både vi og barna våre at noen babyer kommer rett fra helvete.

Grotesk, vanvittig, kvalmende. Vi leter etter dekkende ord, men ingen er gode nok. Eller onde nok. Historien fra Østerrike er avgrunnsmørk. Vi får en følelse av å stå overfor ondskapens innerste vesen. Tilliten til homo sapiens nærmer seg null.

Vi prøver å vende ryggen til, overhøre, bla forbi. Men vi slipper ikke unna. Det diskuteres rundt lunsjbordet, det debatteres i fagmiljøene og i media. Hvordan kan sånt skje?

Vi finner ikke svaret, det gjør ikke fagfolka heller. Selv om det ikke mangler på tapre forsøk: Psykopat, total mangel på empati, full av maktkomplekser. Eller ganske enkelt en kriminell som vikler seg inn i stadig mer kriminalitet for å skjule fortidens forbrytelser.

Men den ene forklaringen blir like utilstrekkelig som den andre. For hva gjorde politiet og sosialetaten? Hvor var naboene og kona? Kanskje like godt å parkere forsøkene på å forstå med det samme, finne et annet tema for dagens kommentar og heller slutte seg til damen som konkluderte, mens hun studerte tabloidforsidene foran oss i kassakøen i går: Herregud, jeg får helt noia, jeg.

Egentlig hadde vi forberedt andre ganske grufulle temaer for denne dagen. Matmangelen i verden øker med rekordfart, folk dreper hverandre i matkø, mens norske butikkjeder hamstrer! Ikke dårlig som kommentartema en vårdag i april. Dessuten har vi Farc geriljaen i Columbia, som holder folk fanget under grusomme forhold i jungelen i årevis. For ikke å snakke om Abu Graib og menneskerettighetsbrudd i Kina.

Gi oss en skikkelig krise eller krig, som vi kan analysere årsakene til og anbefale løsningene på. Selv om det er langt utenfor vårt kompetansefelt og innflytelsesområde. Selv om det involverer millioner av sultende, sårete, lidende, både voksne og barn. Likevel er det lettere å tenke på, snakke og skrive om, enn en jente som er blitt seksuelt misbrukt fra hun var 11 år og stengt inne i kjelleren siden hun var 18. Der hun ble mishandlet, voldtatt og fødte syv barn i fangenskap. Hun slapp ut igjen forrige uke etter 24 år, 42 år gammel! Faren selv sto for ugjerningene.

Vi ser at noen kommentatorer prøver seg med litt norsk hverdagsfornuft i dramaets anledning, omtrent slik: Historien fra Østerrike viser hvor viktig justisminister Knut Storbergets pågående kampanje mot familievold er. Det vises til Storbergets idédugnad om hvordan organisasjoner, hjelpeapparat og den enkelte kan bidra i kampen mot vold og overgrep i familien.

Snakk om å prøve å få Fanden til passe inn i en nøtt. Og å få det grenseløse dramaet til å passe inn i norsk politikk. Den store, ufattelige ondskapen knekkes ikke med et seminar.

Men jaggu er det ikke akkurat dette den fryktelige historien fra Østerrike handler om. Ut fra det vi i dag vet startet det hele med en fars seksuelle overgrep mot sin datter. Datteren prøvde å flykte, men ble fanget inn igjen. Hun flyktet flere ganger, men endte hver gang tilbake i tvang og overgrep. Hvorfor fikk ingen vite noe? Hvorfor sa hun ikke fra helt fra starten av, mens ugjerningene fortsatt skjedde oppe i dagen? I dag vet vi at det kunne endret alt.

11 år gamle Elisabeth i Østerrike sa ikke fra den gangen. Det har hun til felles med alt for mange andre barn og unge som tier og lever med misbruk og overgrep, i årevis. Det gjør for vondt, det er for skamfylt, de er redde for far, de tror at de selv har del av skylden.

Derfor har helvete i Østerrike likevel noe med hverdagen i Norge å gjøre. Den bekrefter betydningen av å skape åpenhet, gi barn trygghet og tillit til å si fra, være skjerpet på signalene, og å gripe inn i den private sfære og overfor det som skjer innenfor husets fire vegger. Når det forflyttes inn under husets betonggulv, er det for sent.

Saken i Østerrike er ekstraordinær og kriminalhistorisk. Likevel er det noe å lære, hvis vi orker å ta det inn over oss.

For øyeblikket er den akutte utfordringen her hjemme likevel å forholde seg fornuftig til sjokkerende forsider, detaljerte bunkersbilder og grusom gassing i groteske detaljer. Medier som driver med sånt forsvarer seg med informasjonsplikten. Men denne plikten har dessverre en uslitelig evne til å overskygge plikten til å vise respekt, moderasjon og medlidenhet.

Dramaet i den lille byen Amstetten handler først og fremst om en familie i den dypeste fortvilelse og smerte.

Drude Beer er kommentator i Nationen