Sult er nærmest et abstrakt begrep her i Norge. For all del, de aller fleste av oss går av og til inn i en sultlignende tilstand der vi kjenner at det er maktpåliggende for oss å skaffe oss noe spiselig som stagger rumlingen i magen før neste tilgjengelige måltid. Men virkelig sult? Nei, til det ligger pølsebodene for tett. Og pengene for løst.
Selv for oss er det lett å tenke seg desperasjonen i at det ikke finnes mat å oppdrive. Vi har tross alt vært sultne nok til å skjønne hvor redselsfullt det må være å ikke ha mat til seg selv og sine.
Men hvordan tror du det er å oppleve at det finnes mat, men at den er så dyr at du ikke får tak i den? Du er sulten, du «lukter» redningen, den ligger framfor deg, men du har ikke midlene som skal til for å få tatt den i bruk. Det må om mulig være enda mer redselsfullt.
Til og med rundt våre bugnede bord er det forholdsvis enkelt å forstå den sosiale sprengkraften som ligger i at mennesker ikke får stillet sin sult fordi de ikke har råd til det. Vi har allerede sett opptøyer der menneskeliv går med. Får ikke verden bukt med de galopperende matprisene vil disse opptøyene bare være starten på noe langt verre. Det kan ikke verden leve med.
Men hvem er det som skal ordne opp? Verdens handelsorganisasjon (WTO)?
Det er et viktig spørsmål. En ny WTO-avtale for jordbruksprodukter vil legge premissene for verdens handel med matvarer. Disse premissene vil påvirke verdens produksjon av mat. Produksjonen har betydning for matprisene. For noen er pris et spørsmål om liv eller død.
Nå rører det seg i WTO igjen. Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen og hans kolleger verden rundt har bestilt flybilletter og hotellrom i Geneve. 19. mai kan et sluttdokument bli undertegnet. Skjønt en kan aldri være sikker, den såkalte Doha-runden i WTO har strandet flere ganger tidligere.
Det kan den meget vel gjøre denne gangen også. Ingenting av det som har sluppet ut fra forhandlingene tyder på at organisasjonen har tatt høyde for den nye verdenssituasjonen med høye matvarepriser og sosial uro. Bak de tunge WTO-prosessene ligger frihandelsprinsipper basert på en analyse av et matvaremarked vi ikke lenger har.
Nå skal det sies at det for frihandelens mest svorne tilhengere uansett finnes kun én analyse - den om det frie markedets fortreffelighet. I et marked uten forstyrrelser vil tilbud og etterspørsel regulere alt til det beste for alt. For tilhengerne av mer frihandel er dagens situasjon et resultat av at handelen med mat har vært for ufri. Det er de vestlige landenes landbrukssubsidier og tollrestriksjoner som har ført oss i uføret, heter det.
Mon det. For en enkel sjel fra landet er fristende å mene at det er fornuftig å sørge for mest mulig mat blir produsert der den skal spises. Det er også fristende å mene at det er ulogisk, ja til og med umoralsk, å redusere produksjonen i et land som Norge i en situasjon der det er knapphet på mat på verdensbasis.
Det er grunn til å minne om at matproduksjon ikke er en hvilken som helst produksjon. For det første er det noe annet enn en vanlig industriproduksjon der du kan skru på bryteren i en fabrikk dersom etterspørselen etter varen gjør det lønnsomt å produsere den. Landbruksproduksjonen må forholde seg til biologiske prosesser som tar den tiden det tar. Oksen du skal slakte om to skal allerede vært født.
For det andre er mat en nødvendighetsartikkel. Har du ikke råd til en vaskemaskin kan du vaske for hånd. Men mat kan du ikke velge bort.
Er det da riktig å overlate til markedet å finne det riktige nivået for produksjon og pris? Eller er det en samfunnsoppgave å sørge for at det blir produsert nok mat til en pris som gjør at også fattige har råd til å spise? Vi som lever i en markedsliberal virkelighet vet at prisene i markedet kan svinge sterkt og hyppig, og at de kan utsettes for både manipulasjon og spekulasjon for å drive profitten i riktig retning.
Den eksplosive veksten i matprisene er nettopp et eksempel på at markedsmekanismene virker. Økt pris skal stimulere til økt produksjon. Men det er jo en fattig trøst for de fattige. Prisen de må betale mens markedet korrigeres er underernæring og i verste fall død.
I et intervju med den østerriske avisa Kurier am Sonntag sier FNs spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, at dagens uro er resultat av «strukturell vold» utført av multinasjonale selskaper, og at globaliseringen har tatt monopol på jordas rikdommer. Han mente flokken av «tradere, spekulanter og finansbanditter» har konstruert en verden av ulikheter og forferdeligheter.
Det er sterke ord fra en FN-topp. Det sier noe om alvoret i situasjonen. Et alvor også WTO-delegatene må ta innover seg. Vi trenger ikke liberale doktriner for prinsippets skyld, vi trenger en ansvarlig matvarepolitikk for alle verdens land og folk. Det bør være Terje Riis-Johansens posisjon dersom det blir til at han benytter seg av flybilletten til Geneve.
Publisert tirsdag 22.04.2008 kl. 09:07 (Sist endret tirsdag 22.04.2008 kl. 10:08)
Siste innenriks
