Dagens Næringsliv har vært i Finnmark. Presentert som «Din guide til utelivet i Sameland» smører avisa ut en blanding av utilslørte fordommer og klisjeer på seks sider i avisas påskeutgave. Reportasjen er et trist forsøk på intelligent humor. Saken inneholder nedlatende harseleringer som rammer små samiske og finske bygdesamfunn på begge sider av grensa.

La meg ta det forbehold at skribent Bjørn Gabrielsen har gjort et forsøk på å skrive en totalt ironisk tekst. I så fall har han ikke truffet blink.

Slik starter Gabrielsens beretning: «En ung reineier flyr gjennom natten, luftbåren, fri. Den senete kortvokste dørvakten med mustasje og amerikanskinspirert bensinstasjonskjorte hadde holdt ham i kragen.¿. Og i et kort sekund flyr reineieren, mørklugget, kvapsete, før han lander i skavlen med et dempet klask. Så begynner han å brekke seg».

I artikkelen møter vi samer i taxi i skytteltrafikk mellom den norske og finske grensa, for å få mest mulig fest og fyll for penga. Vi treffer finner, nordmenn og filippinske kvinner som synger karaoke. En hallik som selger så vel sprit og heroin som sex med kvinner, sistnevnte med våtservietter inkludert.

Vi treffer alenemora som skryter at hun er i ferd med å drikke opp barnebidraget. Hun snakker spansk etter et havarert opphold på en massasjeskole i Spania. En mann legger stolt ut om at han har vært i Oslo, fordi han har sittet inne på Ullersmo. På denne måten blir den samiske befolkningen presentert. Selv om det er godt skrevet og til tider morsomt, er dette aller billigste humor.

Jeg tviler ikke på at Gabrielsen opplevde møte med Finnmark på den måten han beskriver.

Men saken har en så en sterk bismak av latterliggjøring, endimensjonale menneskefremstillinger og fremmedgjøring at den stiller journalisten i en fortellertradisjon han neppe ønsker å stå i. Noen vil hevde at Gabrielsen har en snev av bisarr kjærlighet i sin fortolkning av de samene har treffer. For det er tydelig at han har stor glede av alt det kuriøse han formidler.

Men det hjelper så sørgelig lite når han bidrar til å forsterke og utdype gamle fordommer om samene som allerede finnes i deler av den norske befolkning. Som leser stiller jeg meg spørsmålet om og om igjen: Hva vil Gabrielsen med denne reportasjen? Hva vil Dagens Næringsliv med å trykke den?

Gjør de det fordi det er morsomt? For å provosere? Eller rett og slett for å underholde sin leserskare med elendighetsbeskrivelser fra nord? Er saken skrevet for at folk skal få bekreftet sine fordommer? Mange av oss husker reportasjene om russiske prostituerte på campingplasser i Øst-Finnmark.

Gabrielsen avslutter artikkelen med en betenkning. «Av og til er jeg bekymret for at hvis jeg gjenforteller ting herfra, vil alt virke som klisjeer og fordommer». Dette viser at han kanskje er ubekvem med sitt prosjekt. Det bør han være.

Reportasjen er et bidrag til å latterliggjøre og forflate vår forståelse av vårt eldste flerkulturelle område. Historien som formidles er tendensiøs, ensidige og har et nedlatende blikk på den samiske befolkningen og på små bygdesamfunn i dette området.

Innenfor deler av debatten er man opptatt av overtamp mot den «andre». Det blir satt søkelys på makten til å definere, beskrive, objektivisere og foreta sveipende generaliseringer av andre kulturer og grupper.

Man fratar den «andre» verdighet og helhet gjennom å redusere den til kun et objekt for egne nedlatende karakteristikker, morsomheter eller begjær. Som eksempler på dette nevnes ofte Europas blikk på den såkalte Orienten, menns fortolkning av kvinner, eller majoritetens blikk på urbefolkninger.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Gabrielsen med sin artikkel «Samisk for begynnere» skriver seg rett inn i en slik patroniserende og nedlatende tradisjon. Det må ikke være akseptabelt at journalister eller forfattere tar seg retten til å skrive hva som helst - så lenge det er morsomt eller ironisk.

En hver som blir publisert eller publiserer må stå moralsk ansvarlig for hvilket utsnitt av virkeligheten man skildrer, og hvilken sammenheng man setter dette inn i. Skal man latterliggjøre eller ironisere, må det ha en viktigere grunn enn ren underholding. Ellers kan det fort grense til det ondsinnede.

Jeg kan ikke se noen annen grunn for Gabrielsens historie fra Sameland enn nettopp denne: Å underholde på bekostning av.

Et slikt prosjekt er ikke en seriøs avis som Dagens Næringsliv verdig.

Berit Strøyer Aalborg er politisk journalist og kommentator i Nationen