«Kirken den er et åpent hus» kalte Gunnar Stålsett et foredrag han holdt i sin tid som biskop. Det er en snedig tittel, og den oppsummerer godt Stålsetts kirkepolitiske agenda, selv om han satte et retorisk spørsmålstegn på slutten. Temaet var hvordan mange av dem som trenger det mest, kan føle seg avvist og fremmedgjort hvis ikke kirken møter dem på riktig måte.

Det er det lett å være enig i. For mange statskirketilhengere er dette hovedargumentet. For dem vil det å fjerne politisk kontroll med kirken fort bli det samme som å overlate kontrollen for et gammeldags galehus til beboerne: Aktivitetsnivået vil fortsatt kunne være høyt, kanskje høyere enn før, men for mange vil et besøk fortone seg mer skremmende enn givende.

Men et hus som er så åpent at det mangler vegger og tak, er ikke lenger mye til hus. Det er dette argumentet som reises stadig oftere i kirkedebatten. Hver gang en kirke blir litt mer liberal, knaker det i forføyningene. De konservative og de erkekonservative blir mer stresset, og mer fremmedgjort.

Og det er ikke bare den som allerede er en del av kirken som opplever dette. Senest kom denne rotløsheten til overflaten i debatten etter forrige ukes medieoppslag om nordmenn som konverterer til islam. På TV2 klarte programlederen til sist å lirke ut det han ville høre fra de nyomvendtes representant, Kim Abdul Karim Engvoldsen: Det var for åpent, for mye toleranse i den norske kirken.

Derfor søkte han heller til islam. Der møtte han klarere krav, der fant han struktur, og der fant han en teologi han oppfattet at besvarte de spørsmålene han søkte svar på.

Det er alltid spesielt når søkende mennesker søker seg til strengere trossamfunn med hardere regler, hvor døren er smalere enn der de kommer fra. Og det kan brukes til fulle som argument av de som vil snevre inn portene i kirken. Elsk gjerne synderen, sier de, men la oss nå ikke slutte å hate synden, å peke på det andre gjør og rope «slutt, ellers vet du hvor du ender på Dommens dag!»

Når deres meningsmotstandere brøyter seg gjennom motforestillingene og tvinger gjennom drastiske forandringer, er det ikke overraskende at mange oppfatter dette som diskriminering. Det går igjen og igjen, nå senest i debatten om endringene i ekteskapslove. Den reder grunnen for en helstøpt liturgi for ekteskap mellom mann og mann, kvinne og kvinne: Tvinges dette gjennom, vil nye Strandebarm-prostier sprette opp som paddehatter over hele landet.

Argumentet om at man ikke vil være med å leke hvis man ikke får det som man vil, er en ting. Men det blir noe annet når homoekteskapsmotstanderne og andre beskriver toleransetvangen som diskriminering. For mange møter nok også den visa døve ører, men for andre spørs det om den ikke skjærer litt i øregangene, likevel.

Dette er nemlig et dilemma som på mange måter er unikt for toleransesamfunnet: Hva gjør man når noen oppfatter det som diskriminering å bli bedt om å slutte å diskriminere andre? Hvor tolerant og liberalt er det egentlig å tvinge andre til å fravike sine religiøst pålagte regler?

La ingen si noe annet: Det er kulturimperialisme eller intern kulturkamp som gjelder når et politisk organ forbyr eller regulerer religiøse uttrykk.

Det er bare ikke noe nytt. Alle religioner forandrer seg, og det er slett ikke alltid de geistlige autoritetene som har vært pådriverne i dette arbeidet. Det har vært munker, prester og lekfolk, det har vært konger og fyrster, filosofer og bondeopprørere, som har drevet utviklingen av de flytende teologiske størrelsene som for eksempel kristendommen og islam framover.

Problemet for den norske statskirken er bare at de stadige diskusjonene gjør at kirken kan framstå som et debattforum. Situasjonen blir verre av at det tidvis kan framstilles som at endringene primært er noe byråkrater, politikere og folk som uansett ikke bruker kirken vil ha, for å ergre «de kristne».

Et politisk styrt supperåd er ikke stedet du går til når du søker svar på livets store spørsmål. Og svar er, i tillegg til tilgivelse og kanskje litt drahjelp i livet, vel stort sett det du søker når du tyr til religion.

Jeg skjønner godt hvilke følelser som rører seg i unge mennesker som søker å finne noe større og sterkere enn seg selv i livet. Jeg tror bare at den overbevisningskraften de søker også finnes i den liberale hverdagskristendommen som rører seg i den norske kirken. Selv om talsmennene for denne retningen med fordel kan bli synligere.

Det er ikke det samme som at jeg ønsker de konservative kristne pokker i vold. Men hvis de tror på sine ideer, må også de ha tålmodighet til å holde ut diskusjonen uten å trekke seg bort i sinne. Hvis det skal være noe vits i å beholde statskirken, må det være et hus med både åpne dører og så solide vegger at det tåler litt roping og ting som slenges veggimellom.

Michael Brøndbo er debattansvarlig i Nationen