Hva skal vi gjøre med meninger vi ikke liker? Putte dem i en skuff, feie dem under teppet, eller få dem fram i lyset for å kunne komme med motinnlegg? Den ekstreme varianten av denne problemstillingen behandles nå i Høyesterett. Ytringsfrihet står mot rasisme i saken mot Tore Tvedt, leder for nynazistnettverket Vigrid. Han ble i 2003 intervjuet av VG, og forkynte at han vil «ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet.» Jødene omtalte han som parasitter.
Uhyrlige meninger, som jeg har trøbbel med å gjengi. Men Tvedt driver med konfirmasjon av tenåringer. Bør ikke de og deres foreldre da bli advart? Samtidig er uttalelsene en enormt krenkende variant av rasisme. Kan man med å sitere slikt bidra til mer rasisme, eller til å stanse den? Finnes det grenser for hva som kan sies i den meningsbrytning som er nødvendig i et demokrati?
Problemstillingen kan oppstå i mer hverdagslige varianter i en avisredaksjon: Hvorfor skal den dusten få lov til å breie seg ut i spaltene? Hvorfor får han spalteplass? Slike spørsmål speiler lesernes engasjement. Vi trenger engasjementet. Uten det kunne vi bare legge ned som avis. Men blant leserne er det også en del misforståelser rundt hvordan en redaksjon tenker og arbeider. I høst har jeg hatt noen måneders gjestevisitt som medspiller i debattredaksjonen. Det betyr at jeg er kommet enda tettere på lesernes engasjement.
Og tettere på noen misforståelser. Vi kan for eksempel bli beskyldt for å drive med sensur, når et innlegg ikke kommer på trykk, eller når det tar for lang tid. Det antas at vi sitter og vurderer om vi liker meningen som kommer til uttrykk. Det er selvsagt helt feil. Når innlegg blir liggende på vent er forklaringen er som regel veldig prosaisk og praktisk. Det kan ha kommet svært mange innlegg på en gang. Nationens lesere lever mer enn mange andre i takt med årstidenes rytmer og travelhet. Dette gjenspeiler seg i når debattinnleggene strømmer på, og når det er tørke.
Innlegg er også ofte altfor lange. Iblant kan det også være vanskelig å forstå hva debattanten mener. Det heter seg at det som er uklart sagt, det er uklart tenkt. Små rettelser kan klare opp mye. Vi liker det som er sagt kort og konsist. Gjerne satt litt på spissen, slik at både redaksjonen og leserne sperrer øynene opp. Det viktigste er å være tydelig, å ha noe på hjertet.
En annen type reaksjon er når vi angripes for å trykke innlegg som oppleves som angrep på bygdene. Underforstått: Vi burde ha avvist innlegg som ikke er i tråd med redaksjonens ståsted, som er å være bygdenes avis.
For å ta et eksempel: På en og samme uke kan Nationen bli anklaget både for å ha underslått innlegg i rovdyrdebatten, og for å ha trykket rovdyrinnlegg som går mot bygdenæringenes interesser.
Vi er glad for å bli oppfattet som bygdenes forsvarer, det er vår berettigelse som nisjeavis. Men hvem orker å lese et menighetsblad? Det er viktig at et mangfold av meninger med relevans for bygdene får fram. Vår oppgave er å ivareta ytringsfriheten også for meninger vi ikke liker.
Dette gjelder også våre kjernestoffområder, som for eksempel landbruk, naturforvaltning, rovdyr og EU-spørsmål. Det er ingen hemmelighet at Nationen er en tydelig nei-avis på lederplass. Men vi ville ikke være interessante som nei-avis dersom vi ikke gav bred plass også for ja-sida på nyhets- og debattplass.
Det beste forsvar for bygdene er en informert debatt om problemstillinger som angår bygdene. Det finnes ingen absolutt fasit. I Nationens meningsredaksjon er vi glad for at vi ikke er enige om alt, fordi vi da kan få motforestillinger. Vi verdsetter også motinnlegg til det vi skriver, fordi det bidrar til å utvide lesernes horisont.
Det er lett å glemme at noen samfunnsdebatter faktisk ville forsvinne uten nisjeaviser. På samme måte som man i en avis som Vårt Land får en annerledes kirkedebatt, får man i Nationen en annerledes bygde- og landbruksdebatt enn i andre aviser. Med nyanser som ellers ville bli borte.
I et samfunn må vi lære oss å tåle det å være uenig. Et samfunn stagnerer dersom alle tenker likt. Annerledes meninger er demokratiets styrke.
Men det finnes ytringer som bikker over. Noen misforstår ytringsfriheten som et fritt fram for mobbing og trakassering av andre. Fra uredigerte nettdebatter finnes det mange skrekkeksempler. I et samfunn må vi også lære oss å verne om enkeltmenneskets integritet. Det er riktig at rettsvesenet trekker opp grensene mellom ytringsfrihet og trakassering.
Men ingen rettsavgjørelse fritar for ansvar for hvordan vi omtaler andre mennesker i offentligheten.
Publisert fredag 28.12.2007 kl. 07:48 (Sist endret fredag 28.12.2007 kl. 09:13)
Siste innenriks
