Klima og miljø står på den offisielle dagsorden når Småbrukarlaget møtes til landsmøte i helga. I tillegg er det betydelige miljø- og klima-utfordringer internt i organisasjonen også. Det er ei tid for alt. Og hvis de klarer å samle troppene, er det kanskje nå det er småbrukernes tid?
Nylig avgåtte, og kanskje snart påtroppende leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anne Osland, mener det: «Det er en sterk kraft i Småbrukarlaget, og politisk og matmessig er vi både nasjonalt og internasjonalt inne i ei tid som passer oss. Det er vår tid», sa hun til Nationen tidligere i uka.
Det var samme dag som det ble kjent at Osland kan bli landbrukets egen Comback-Girl. Med forsøksvis brask og bram trakk hun seg som småbrukarlagsleder i forkant av jordbruksforhandlingene i vår.
Drømmen om at Oslands avgang skulle utløse en kollektiv erkjennelse av at det virkelig står ille til i landbruksnæringa, eller «en grundig debatt om beregningsmåtene i budsjettnemnda»som Osland gjerne ville ha, kom aldri utenfor den harde kjernen av aktører som er opptatt av sånt.
Knapt et halvt år seinere lanseres hun nå som lederkandidat igjen. En av de tidligere lederne, Geir Grosberg, har stilt seg i bresjen for det som kanskje kan kalles en grasrotaksjon, eller muligens et kuppforsøk, med å stille opp et helt fullstendig alternativ til valgkomiteens innstilling. Noen hver av oss kan få assosiasjoner til studentpolitikkens glade dager med fraksjonering og kuppforsøk ved å stille i blokk. Sett utenfra er det lett å forundre seg over situasjonen, og ikke minst seriøsiteten i den. Den valgte valgkomiteen har ikke lagt skjul på at de har slitt med å finne kandidater som er villige til å ta på seg leder- og andre verv i Småbrukarlaget. Men spiller Grosberg-kameratene kortene sine riktig, og her er det mange gode spillerer på laget, så er faktisk mulighetene store for at Osland kommer til å vinne valget på søndag. Med sitt eget håndplukka styre og landsmøtet i ryggen, skulle løpet være lagt. De som får den største utfordringen her er den sittende generalsekretæren og administrasjonen.
Representanter for de 7500 medlemmene i Småbrukarlaget møtes til landsmøte i Bodø i helga. Klima- og miljøutfordringer er hovedsaken på møtet og flere eksterne innledere skal delta for å skissere muligheter og trusler for landbruket i den sammenheng. Representantskapet har krevd et skikkelig miljøløft for landbruket. Det er i tida.
Klima og miljø er store og viktige saker i samfunnsdebatten, både nasjonalt og internasjonalt om dagen. Og Småbrukarlaget har god tradisjon for å tenke stort, annerledes og nytt. Og det er bra. For der hvor alle tenker likt, tenkes det veldig lite, som det heter.
Kanskje er det på tide å tenke mer på klima og miljøet internt i organisasjonen også. I de senere åra er det hyppige lederskifter og uro som har vært de mest framtredende trekkene. Småbrukarlaget har allerede hatt mange liv etter døden, og nå kan de komme til å få et til.
Det er en brokete, men spennende historie bak faglaget som har som formål å fremme de faglige, kulturelle, sosiale og økonomiske interessene til folk i jordbruket. Småbrukarlaget kan skilte med mange og gode ledere og har spilt en viktig rolle i den landbrukspolitiske debatten. Fra en organisasjon på sotteseng under Ap-mannen og Kjell G. Jacobsen som var leder fra 1974-1982, kom Lars O. Romtveit inn, godt hjulpet av Helge Bergo, og radikaliserte og vitaliserte Småbrukarlaget. Fulgt opp av ledere som Per Olaf Lundteigen (1986-1992) og Aina Edelmann (1992-1996) hvor den rødgrønne linja ble gjeldende. Og både Svein Kostveit (1998-2000) og Arne Vinje (2000-2002) fulgte opp i denne ånden.
Forholdet til storebror Norges Bondelag har vært betydelig mer avbalansert og mindre konfliktfylt de siste åra også. Dette kan sjølsagt ha noe å gjøre med ledelsene i begge organisasjonene, og med personkjemi, men Bondelagets linje har også endra seg. De snakker mer om, og prioriterer små- og mellomstor bruk, og det har gjort handlingsrommet til småbrukerne mindre. For å markere seg kan de bli nødt til å ty til en enda mer radikal linje enn det som har vært tidligere, og da kan utfordringen være å bli tatt seriøst der hvor makta rår.
Oslands ambisjon om å utfordre makteliten og det landbrukspolitiske hegemoniet er vel og bra, men ved å vite hva og hvor man vil kan man faktisk komme til makta sjøl, og det hadde kanskje vært enda bedre?
Småbrukarlaget må rett og slett bestemme seg for hva de vil. Vil de være med å ha ei hånd på traktorrattet eller vil de stille seg opp på jordet med høygaflene og demonstrere? Ikke ulikt valgene SV står overfor når det gjelder regjeringsdeltakelse. Så er det da også to personer med SV-bakgrunn som er lederkandidater på helgas landsmøte: Ole-Anton Teigen og Anne Osland.
Anne Osland har sjøl sagt at det er mye kraft i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Det har hun helt rett i. Men heller enn å bruke kreftene på å nedkjempe hverandre internt bør de finne ut om de vil bygge mikro-, mini- eller småkraftverk - for ikke å snakke om enda sterke kraftforsyning enn som så. Det ligger et hav av utfordringer og muligheter og venter for landbruket nå, men da må også småbrukerne kjenne sin besøkelsestid.
"Småbrukarlaget har allerede hatt mange liv etter døden."
27.10.2007 12:25
