Kommunenes kostbare stebarn

I opptakten til valgkampen skrev Frp-politikeren Charlotte Finnesand i Rogaland et avisinnlegg med angrep på foreldre til funksjonshemmede barn: «Jeg ser ikke nødvendigheten av med viten og viljen å sette barn til verden som vi vet med sikkerhet vil komme til å koste samfunnet enorme summer i pleie, omsorg og utstyr».

Heldigvis tok mange avstand fra hennes synspunkter. Hun måtte melde seg ut av Frp. Argumentet om kostnader er hittil ikke er brukt så utilslørt av noen politiker. Men mange kommunepolitikere tenker i samme retning: Disse barna vil vi ikke ha. De koster for mye.

Barna blir kasteballer på kommunale budsjetter. Foreldre kjemper med ryggen mot veggen for å få tilbud til sine barn, for å beholde det de har fått, og for at deres kompetanse skal bli tatt på alvor. De må velge med omhu hvilke avslag de skal anke.

Det er viktig at noen gir ansikt til denne delen av virkeligheten i kommune-Norge nå i valgkampen, slik Kaja Haugerud og Torgeir Kolset gjør. De har hver sin sjeldne diagnose og begge er multifunksjonshemmet. Kaja har vi møtt flere ganger i ulike medier, nå sist i Dagsrevyen for noen dager siden. Torgeir møter vi i boka «En sjelden kar»som presenteres i dag.

Torgeirs far, Svein Olav Kolset, viser fragmenter av sønnens livshistorie, fra han ble født for 32 år siden. Altså over 30 års kamp med det offentlige hjelpeapparatet. Kolset er professor, og må antas å være av landets mest kvalifiserte med tanke på å nå fram.

Likevel blir han overkjørt. «Avslaget kommer fra en signatur». Bak ligger hensynet til budsjettbalansen.

Kajas foreldre fortalte i Nationen i fjor hvordan de hadde sendt søknad til 35 kommuner. Ellers står kommune-Norge med åpne armer for å ta imot barnefamilier. Det gjorde de også for familien Haugerud. Til de hørte om Kaja.

Nå slår familien seg ned i Ullensaker, hvor de har fått et tilbud som gjør at Kaja kan bo hjemme. Kommunalminister Åslaug Haga lovet på Dagsrevyen at den statlige toppfinansieringen for særlig krevende brukere skal bli større. Dette er en ordning som har eksistert noen år. Staten trår til og dekker kommunenes merkostnader for barn som Kaja.

Men veldig mange kommuner bruker ikke ordningen, kan Kolset opplyse i sin bok. Dette er en interessant opplysning. På hvilke andre områder lar kommunene være å ta ut det som går av statlige midler? Det er så man undres på om kommunene er så redde for å forholde seg til de kostbare barna at de ikke engang undersøker hvordan de kan finansiere forsvarlige tilbud. Kommunaldepartementet bør snarest mulig finne ut hvordan dette henger sammen.

Kommune-Norge er forskjellig, også på dette området. Familien Kolset har bodd flere steder, også i utlandet, og har sammensatte erfaringer med hjelpeapparatet. Administrasjonen i Tromsø får ros. Forfatteren undres på om det er den nordnorske rausheten og sjenerøsiteten som slår ut og påvirker også dem som bestyrer paragrafene. Bak alle systemer står det mennesker. Kolset har erfaring både med de engstelige med skjematro og surpomper med markeringsbehov.

Mye hadde vært vunnet om «apparatet»hadde benyttet seg av den faglige ekspertisen foreldrene sitter med. I stedet blir foreldre behandlet som hår i suppa, en ubehagelig støyfaktor, fordi de setter fingeren på svakheter i systemet. Mange mislykkede tiltak kunne vært unngått om foreldre var med i prosessen. Som Kolset skriver så er det et demokratisk problem at de som vet hvor skoen trykker, parkeres på sidelinja.

Her som på så mange andre områder handler det om hvem som har definisjonsmakta. Det er et tankekors at mange kommuner behandler foreldre som motpart og problem, og ikke som ressurs. Grunnproblemet er at kommuner defineres noen som byrde og ikke som samfunnsborger.

I kjølvannet av Rogaland-politikerens utspill i sommer kom den sedvanlige runden med foreldre og andre som forsvarte funksjonshemmede barns rett til å bli født. Tygg på det: I 2007 er det for noen nødvendig å argumentere for retten til å bli født.

Svein Olav Kolset har ofte spurt seg hva som ville skjedd om familien levde under nazi-regimet. Han har notert seg begravelsen i Wien i april 2002. Da ble levningene av 800 funksjonshemmede barn begravet på kirkegården Zentralfiehof, 60 år etter at de ble utsatt for medisinske eksperimenter i rasehygienenes tjeneste.

Selvsagt utenkelig i dag, skriver Kolset: «Men uroen ligger der likevel. Vil de svakeste av de svake ha noen plass når kampen om ressursene hardner til? Når penger blir alle tings orden? Når diagnostikken gjør det mulig å velge bort alt med plett og lyte? Vil vi bestå prøven? Jeg er ikke sikker.»