Den ekle frykten for menn

Jeg har alltid vært redd for å bli voldtatt. Ikke redd hele tiden. Ikke hver dag. Men det har alltid ligget der, som en mulighet. Dette er kvinnefrykt, siden tidenes morgen.

En mørk skikkelse krysser over til ditt fortau i en nattetom gate. Kjappe hjertebank i halsen. En fyr reiser seg og hopper av bussen i det du går av. Hvorfor? Dere er alene i mørket, sjåføren titter ikke engang i speilet når bussen blir borte rundt svingen. Og lyden av dørklokka seint på kvelden varsler ikke nødvendigvis en venn. Kvinner som påstår de ikke kjenner seg igjen i den ekle, meningsløse frykten, lyver.

Jeg var ung jente i Oslo på 60- og 70 tallet. Blant venninnene var jeg den tøffe, den uredde. Jeg har aldri opplevd noe i nærheten av et seksuelt overgrep. Jeg har vel støtt på en blotter eller to. Ekkelt nok. Men jeg er aldri blitt overfalt, ranet eller truet. Jeg ba aldri om å bli hentet eller fulgt hjem. Men jeg løp. Best å få det unna.

Når kommentatorer, politikere - og fedre - nå snakker og skriver om voldtektsbølgen i Oslo, får de det til å høres ut som om det er noe nytt at mødre ligger våkne når døtrene er ute seint. Det tyder på at noen har sovet litt for godt. Særlig menn gjør ofte det.

Og når voldtektsfrykt forvandles til fremmedfrykt og innvandringspolitikk, må jeg minne om at det ikke fantes mer mørk hud i Oslo enn på Otta den gang jeg var barn. Men det fantes voldtektsmenn både i byen og på bygda. Den gang, som nå, var det norske menn som voldtok i Norge. At voldtektsmenn med ikke-vestlig bakgrunn nå er kommet i tillegg, og er overrepresentert på kriminal- og voldsstatistikken noen steder i landet, må selvfølgelig tas med største alvor. Men la det ikke bli en avsporing i voldtektsproblematikken.

Jeg har vel tværet poenget langt nok nå: Voldtekt, og kvinners frykt for voldtekt, er ikke noe nytt. Verken i Oslo, på Ål eller i Afrika. Det betyr ikke at all ståheien, debatten og raseriet over voldtektene de siste ukene er overflødig. Det betyr tvert i mot at det er på høy tid at vi skriker opp, raser og spør hva samfunnet og den enkelte, politiet og politikerne, kan gjøre for å få ned antall overgrep. At problemet er økende, er for jævlig. Både frykten, og akten, er noe av det mest fryktinngytende og kvinneundertrykkende jeg kan tenke meg.

I tillegg er det noe som er så helt ufattelig: Tenk at noen menn, til alle tider, fra alle land og kulturer, i krig og fred, hjemme og på gata, har glede av å tvinge seg til sex med kvinner. Kjente eller ukjente kvinner, unge, gamle eller små jenter! Hvis forskere, foreldre, helsearbeidere, prester, imamer eller et handlingsutvalg kan gjøre det minste grann for å overbevise eventuelle voldtektsmenn om at dette ikke er kult, så for all del, sett i gang.

Problemet er uhyggelig, og sammensatt. Det nytter ikke å forenkle, og det blir for dumt når det gjøres til et politikernes og rikssynsernes enten - eller. Men hør bare, de er allerede i full gang: Er det fylla som ha skylda, eller er det mangel på gatelys som er problemet? Er det Høyre-byråden eller Ap-statsråden? Er det for lang saksbehandling i voldtektssaker eller for få domfellelser og milde straffer? Er det overfallsvoldtektene vi skal gjøre noe med, eller er det bekjentskapsvoldtekter på nachspiel og i familien som er det største ondet? Og hvem våger å si at jentene skal være forsiktig og passe seg - og muligens ikke rave sanseløst fulle rundt på fest eller på byen?

Selvfølgelig må jentene passe seg. Det er like selvfølgelig som at det alltid er overgriperen som har ansvaret og skylda, når voldtekt skjer. Uansett om det skjer på fest, i hjemmet eller i trappoppgangen. Uansett antrekk eller antall drinker innabords. Men det hjelper lite når du er død, at du ble påkjørt i et gangfelt. Det lønner seg å se seg for, selv om man har retten på sin side. Akkurat som det er en fattig trøst at du er uskyldig, når du ligger der, voldtatt.

Men til tross for at kvinner må passe seg, det har de alltid måttet, må alle de andre tiltakene som har vært luftet den senere tid, ha høy prioritet: Gatelys og politi, rask etterforskning og strenge straffer. Gratis bistandsadvokater og mindre purung flatfyll. Og for all del, mer målrettet kamp mot seksualisert vold i hjemmet.

Dette er ikke motstridende tiltak. Det handler om det samme alt sammen. Vi vil at natta skal være trygg, for kvinner i alle aldre. Vi vil at mødre ikke behøver å ligge våkne og være redde. Vi vil at en møtende mann på gata ikke skal være noen trussel, og at det er greit for en jente å gå alene hjem når hun selv vil. Det har med tillit, frihet og likestilling å gjøre. Enten du bor i Oslo eller på Otta.