Iblant kan man lure på om politikk blir til på samme måte som en avis: Og hva skal vi finne på i dag da dere?

Politikere er gode til å finne på, vi dynges ned av lyse ideer. Ofte skreddersydd for å få plass i det såkalte nyhetsbildet.

Det går knapt an å åpne ei avis eller slå på radioen uten en eller annen mer eller mindre hipp ide fra en politiker. Heisann og hoppsann, som det lages politikk. I og for seg kan forslagene ha noe for seg, eller i hvert fall ha en kjerne av fornuft. Men utspillene er sjelden ferdigtenkt og gjennomarbeidet. Og ofte vanskelig å identifisere som ledd i en gjenkjennelig og langsiktig profil.

At opposisjonen tyr til utspillstaktikken for å få oppmerksomhet er mer forståelig. Men i det siste er det like mye regjering og regjeringspartier som har drevet med offentlig idedugnad. Som om de ikke har mer enn nok med å få tiårets statsbudsjett på plass. Det som kommer på fredag og skal vise om de rødgrønne mente alvor da de lovte en politisk snuoperasjon.

Noen eksempler på utspill: Kommunalminister Åslaug Haga (Sp) vil gi pengestøtte til småbarnsmødre slik at de kan delta i politikken. Statsminister Jens Stoltenberg vil ha mer rock på sykehjemmet. Helseminister Sylvia Brustad (Ap) vil at kommunepolitikerne skal teste maten som bringes ut til eldre. Stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt (Ap) vil ha gratis kjernetid i barnehagen i områder med mange barn med minoritetsbakgrunn. Stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp) vil ha bonus for arbeidstakere som er friske.

For å nevne noen av utspillene. Et eksempel også fra opposisjonen: Frp vil ha forbud mot at barn må stå på skolebussen.

Felles for slike forslag er at de er beregnet på kjapp velgerappell. Det stemmer at reglene for transport er krøtter er mer detaljerte enn for transport av skolebarn. Men hovedproblemet er at grendeskolene er nedlagt. En utvikling Frp ikke har varslet at de vil reversere.

Også de rødgrønne forslagene henger i løse lufta: På sykehjemmene er mangel på rock et mindre problem enn mangelen på forsvarlig medisinsk oppfølging. Økonomisk stimulans og premiering av dem som er så heldige å ha god helse er neppe i tråd med et rødgrønt grunnsyn. Kvaliteten på eldrematen er for viktig til å overlates til et smakspanel av politikere. Dersom småbarnsforeldre skal få pengestøtte for å delta i politikken, er det også andre grupper som vil ha krav på tilsvarende tilrettelegging. Gratis kjernetid i barnehagen i utvalgte områder vil oppleves urettferdig.

Ingen av disse forslagene speiler vilje til politisk kursendring. De virker snargjorte, skreddersydd for neste dags oppslag. Men politikk skal ikke som avisene havne i søpla om en uke. Politikk skal være slitesterk, gjerne for en generasjon eller to. Selv i dag beundres langsiktigheten i den folketrygda som ble utarbeidet av Borten-regjeringen på 60-tallet. Den hadde bred forankring i hele det politiske miljø.

I sterk kontrast til denne regjeringens forslag om endringer i sykelønna, som manglet både gjennomarbeiding, langsiktighet og forankring. Det er høyst uklart om målet er å saldere budsjettet eller få til en samfunnsendring. Og hvilken endring i så fall?

Tabloidpolitikkens ad hoc-utspill er oftest blottet for langsiktig og prinsipiell tenkning. Derfor kan de også komme så skjevt ut: Oops! Var det dette jeg stemte på? Politikk blir et produkt som testes på et marked og konkurrerer om plass. Det blir som å bla gjennom en avis i kioskstativet og lure på om det er pengene verdt å kjøpe den. Eller lytte med et halvt øre på en tv-debatt, før du zapper til en annen kanal.

Et hovedproblem i norsk politikk et at den preges av at standpunkter tas på en lettvint og dels opportunistisk måte, skrev stortingspresident Thorbjørn Jagland nylig en artikkel i Dagsavisen. Han etterlyste refleksjon og respekt for demokratiske prosesser. Utgangspunkt var stat-kirke-debatten, hvor stortingsrepresentanter lar seg friste til å delta i uformelle avstemninger.

Han ser en degenerering i politikken når det blir viktigere å bli avbildet sammen med Bob Geldof enn å gå inn for reformer som kan hjelpe fattige. Og når politikken på nasjonalt plan reduseres til å være oppmann mellom godt organiserte grupper i dragkampen om milliardene på budsjettet. Samt gjøre god figur på tv.

Politikerne som en mellomting mellom oppmenn og PR-makere. Denne uka får vi vite om forventningene om noe mer blir innfridd.