Kvinnekamp for kvinneeliten

Det går tregt med likestillingen i norsk næringsliv. Fortsatt er bare 11 prosent av styremedlemmene i norske almenaksjeselskaper kvinner. Bare to av de 180 børsnoterte selskapene på Oslo Børs har kvinnelige toppledere. Og Norge ligger på 36.plass i verden når det gjelder kvinnelige næringslivsledere generelt!

Sørgelig greier. Og det blir ikke stort bedre av at en kvinnelig sjef, midt i all elendigheten, stikker hodet fram og spør: Men er det så farlig da, jenter?

Hodejeger Elin Ørjasæter, med eget firma og lang fartstid som leder i næringslivet, har fått mye kjeft for sin kjetterske artikkel i siste nummer av tidsskriftet Samtiden. I artikkelen stiller hun spørsmålet om det er kostnadene verdt for kvinnene, og bryet verdt for næringslivet, å få kvinner opp og til topps, så fort som mulig, over hele linja. Saken er blitt fulgt opp med intervjuer og debatter og raseri og forakt på bred front. Akkurat som om det ikke er farlig?

Men det skal hun ha, Ørjasæter, hun begrunner sine spørsmål og påstander godt. Hun beskriver slitet, forsakelsene og monomanien som skal til for å være leder for en bedrift, der enorme pengesummer står på spill, og der krevende eiere bare er interessert i én ting, mest mulig innsats for best mulig avkastning. Hun forteller om egne erfaringer, flauser og forsakelser som kvinne og mor, oftere til stede som eneste kvinne på mannemøter, enn ved middagsbordet hjemme med familien.

Og hun spør: Kanskje det er like greit å la gutta holde på, slite seg ut og selge sjela si til næringslivet. Så kan kvinner og andre kloke hoder leve et godt liv, med passe mye jobb, passe mye barn, og tid til av og til å gå en rolig tur i skogen.

Kvinnepolitikere, kvinnelige ledere og likestillingsfolk har diskutert Elin Ørjasæters tale og tanker i de fleste medier og kanaler de siste par ukene. Og debatten bekrefter et av Ørjasæters egne hovedpoeng: Alle som deltar i den offentlige debatten er dønn enige. Kvinnene må til topps i næringslivet så fort som mulig, uansett kostnader og ulemper for alle involverte parter. Og artikkelforfatteren undrer seg: Hva kommer det av at alle er enige i at det bør være 90, og ikke to, kvinner som leder de 180 børsnoterte selskapene i Norge?

Et annet spørsmål som debatten vekker, eller i alle fall burde vekke, er: Hva kommer det av at kvinnerepresentasjon og kvinnelig ledelse er en kampsak og et problemområde som til de grader vekker oppmerksomhet, får spalteplass og sendeflate, gang på gang og nesten hele tiden? Hva kommer det av at politikerne kappes om ha de mest radikale meningene og gå for de stengeste reglene akkurat på dette feltet? Mens for eksempel lønnsforskjeller mellom vanlige kvinner og menn nesten aldri blir nevnt mer. Og et økende antall deltidsstillinger som ikke er til å leve av, og stadig flere belastningsskader som ikke er til å leve med innenfor de kvinnedominerte yrkene, så å si er blitt et ikke-tema?

Eller for å si det med Elin Ørjasæters retorikk: Hvorfor er det viktigere med likestilling mellom kjønnene enn mellom sosiale klasser? Hvorfor er det viktigere å kvotere inn kvinner enn nordmenn med pakistanske foreldre?

Men disse spørsmålene i Samtiden-artikkelen er det ingen motdebattanter som har grepet fatt i, ingen programleder som har innkalt til rundebordskonferanse om, ingen kvinnepolitikere som har kastet seg på. Det er som om det eneste spennende, interessante og salgbare kvinnespørsmålet i dag er hvordan få plass til de aller mektigste kvinnene her i landet blant de enda mektigere mennene? Og det obligatoriske oppfølgingsspørsmålet er: Er det inn eller ut for kvinner å ha vaskehjelp hjemme?

La gå at en utslitt hjelpepleier kanskje ikke er ser like lekker og veltrent ut, når buketten av debattanter skal danderes rundt Viggo Johansens bord før sending på Redaksjon 1. La gå at en kvinne med hodeplagg og dårlig norsk ikke alltid er like fyrrig og slagferdig som frisørdronningen med salonger over det meste av Skandinavia.

Men hva kommer det av at de fyrrige og velformulerte, toneangviende og veltrente ikke snart er lut lei av å kjempe bare for kvinneeliten? Hvorfor blir de aldri trette, skamfulle eller ganske enkelt rasende over at kvinnekamp i dagens Norge har skrumpet inn til å skaffe de som allerede har høye lønninger og ditto heler, god helse og vanntett nettverk, enda mer ære og heder, penger og privilegier?