Er det håp for verden, for freden, for miljøet, for de fattige, for demokratiet, for menneskeverdet? Stadig flere som tumler med disse etiske og politiske utfordringene, kommer til den konklusjon at det er håp for menneskeheten bare dersom det blir dialog og forståelse mellom de store religionene. Ettersom religionene likevel ikke kan avskaffes, kan de i stedet for å være et påskudd for krig og fiendskap bli en kilde til å handle etisk ansvarlig, både i måten vi tar vare på hverandre og klodens begrensede ressurser. Det finnes da også en rekke initiativer for dialog mellom religioner, både i Norge og på verdensbasis.
Noen gjør sitt beste for å ødelegge denne dialogen. Det gjelder først og fremst terrorister og andre krigshissere. Men også andre bruker religionen som middel for å skape fiendebilder og oppnå kortsiktig politisk gevinst. Carl I Hagen undergraver det møysommelige arbeid som drives for å bygge bru over motsetninger og komme på talefot på tvers av religiøse grenser.
Hans opptreden i en menighet på Vestlandet ville kanskje ikke være verdt mer omtale, om den ikke hadde fått et tankevekkende etterspill. Fem ambassadører fra muslimske land gjør noe så oppsiktsvekkende som å skrive leserbrev i Aftenposten. Ikke bare fordi Hagen har fornærmet 1,3 milliarder muslimer, men også fordi ambassadørene mener han krenker de prinsipper det norske samfunn er bygd på.
Ambassadører skriver ikke bare leserbrev, de rapporterer også hjem. Joda, de har heldigvis fått med seg at de fleste i Norge har tatt avstand fra Hagens tale. Likevel bidrar slike hendelser til at Norge får et frynsete rykte i utlandet. Hvilke signaler sendes til land hvor islam er den dominerende religion? Når Hagen maner fram fiendebilder, kan svaret på det bli at det manes fram tilsvarende fiendebilder av kristne land. Slik blir Carl I Hagen en gavepakke til fundamentalistiske og ytterliggående muslimer. Han gjør det vanskeligere for dem som arbeider for en demokratisk utvikling i muslimske land.
Etterpå har han forsøkt å vri seg unna med at han ikke mente muslimene som gruppe. Men med å ordlegge seg slik at det virker som om Muhammed støtter terrorisme, har han mistenkeliggjort alle muslimer. Noen har forsøkt å forsvare ham med at det han sa, handlet bare om Midtøsten, at uttalelsene er revet ut av sin sammenheng, at hensikten var å støtte Israel. Mange tror de støtter Israel med å demonisere palestinerne, som for øvrig ikke består bare av muslimer, men også mange kristne.
Men den beste støtten til Israel er å fremme dialogen mellom israelere og palestinere. Viktigheten av dialog mellom religionene på verdensnivå, gjelder i forsterket og fortettet form i konflikten mellom israelere og palestinere. Menneskene på kloden er i samme båt og må finne måter å leve sammen på. Menneskene i Midtøsten er i enda større grad i samme trange båt, de er bundet til felles skjebne. Det finnes ingen god løsning uten at den er god for begge parter. Derfor er forståelsen for hverandres situasjon så avgjørende i denne tragiske konflikten. Ingen forventer at Carl I Hagen skal gi drahjelp til dialogen i Midtøsten. Men som stortingspolitiker går det an å avholde seg fra en retorikk som puster til dem som ser svaret i krig, terror, konfrontasjon og fortsatt okkupasjon.
Det er umulig å forholde seg til en retorikk som trekker en ullen parallell fra islam til nazismen og holocaust. Det er en sammenblanding av religion og ideologi. Ideologier har ofte tatt religioner til inntekt for seg og kompromittert dem. Det er ikke bare nazismen som har kompromittert kristendommen. Med sin måte å ordlegge seg på har Hagen gjort religionen, og ikke terrorismen, til problemet. Men å være from og gudfryktig muslim har like lite med terrorisme å gjøre som det å være from og gudfryktig kristen betyr at man går i krig i Guds navn.
Hagen maner fram et bilde av et ytterliggående islam på frammarsj. Men som islam-eksperter har påpekt, er de ytterliggående muslimer på vikende front, også innad i muslimske land. Det er viktig at Vesten støtter utviklingen av demokratiet i disse landene. Da må vestlige politikere unngå kollektiv demonisering av andre folks gudstro, for ikke å frata seg selv troverdighet som forbilde.
Uten en verdensomspennende etisk holdning, en verdensetos, vil vi ikke kunne overleve, hevder den tyske teologen Hans Küng: Ingen verdensfred uten religionsfred. Og ingen religionsfred uten religionsdialog. Dalai Lama går inn for et religionenes verdensparlament. Begge to understreker religionenes særpreg, men samtidig viktigheten av dialog. Noen bygger broer, mens andre ser seg gjensidig tjent med å utdype kløfter og ernære seg av gjensidige fiendebilder.
Publisert tirsdag 27.07.2004 kl. 08:06
Siste innenriks
