«Kva skal vi vise fram til dei som kjem etter oss, om vi tar bort alt det gamle?». En eldre dame spør journalisten. Forsamlingslokalet Solvang i Rakkestad er truet på livet.
Det var 16. april i år at Nationen første gang fortalte om den gamle avholdslosjen. Over seks sider ble malingsflass, taklekkasjer, minner og engasjement brettet ut i kulturbilaget. Eierne, IOGT Losje Virkelyst, er selv pådrivere i å få revet bygningen, slik at verdien av tomten kan innkasseres. Eiendommen er utbudt for salg, og interesse har det vært. Men et eventuelt vern av Solvang skremmer potensielle kjøpere. Antakelig har ordfører Peder Harlem mange med seg når han uttaler at: «Ei slik rønne kan ikkje skjemme ut Rakkestad sentrum lenger». Hva Rakkestad sentrum ellers består av? Ikke spør.
Den gamle damens spørsmål er betimelig. Hva betyr hjemstavnsfølelse og tilhørighet i en verden hvor så mange er i bevegelse? Hva er et «hjemsted» i et land der entreprenører, spekulanter og politikere i fellesskap har utradert mer enn noen krig før dem? Hva betyr det å komme fra Hamar eller Mosjøen, Fagernes eller Bergen? Hvilke bilder er det som kommer opp på netthinnen når stedsnavn nevnes og minner manes frem? Hva skjer med tilhørigheten, kjærligheten, virkelysten og fellesskapet på steder som har gjort knefall for egennyttens retorikk?
Historien om Solvang er langt fra enestående. Over hele landet ser vi at forsamlingslokalene sliter i motbakke og at mange av dem bukker under for salg, riving eller ombygging til det ugjenkjennelige. Det fellesskapet som reiste dem har forvitret og dugnadsviljen som holdt dem gående er langt på vei borte. «Jeg tror», uttalte stipendiat Lennart Fjell til Dagens Næringsliv i fjor sommer, «at vi må knuse myten om at vi skulle være edlere enn andre på dette området. Vi ser at flere vil ha betalt for sine tjenester. Det holder ikke alltid lenger med en gratisbillett til festivalen. De frivillige vil ha gratis øl, reiser og hele festivalpass». Mot slike forventninger har den uegennyttige innsatsen som et forsamlingslokale krever, lite å stille opp med.
Men et forsamlingslokale er ingen privat eiendom som bare kan rives uten videre. Forsamlingslokalet er en del av den lokale folkesjelen.
Det er stedet der den første forelskelsen var et faktum, der juletreet glitret mer enn andre steder og hvor danseskolen tvang de små inn i de voksenes verden. Bingo og basarer, folkemøter og teater, korøvelser og konserter har vært forsamlingslokalenes lodd til alle tider. Det er derfor ikke til å undres over at Solvangs venner nå teller over 200 medlemmer på Facebook eller at den gamle damen i Rakkestad kommer til å gråte den dagen ordfører Harlems ord blir en realitet.
«Hjemstedet», skriver den tyske forfatteren Siegfried Lenz, «det er for meg ikke bare det stedet der de døde ligger; det er det stedet der en kjenner seg trygg på så mange vis, trygg i sproget, trygg i kjenslene sine, ja, selv når en tier stille. Og det er det stedet hvor en blir kjent igjen; og det er vel noe alle ønsker seg før eller siden; å bli kjent igjen, det vil si tatt imot, omsluttet…».
Selvfølgelig kan ikke en slik rønne skjemme ut Rakkestad lenger.
Sjur Harby,
arkeolog og skribent
SISTE NYTT: Tirsdag morgen denne uka ble Solvang totalskadet i brann.
Publisert torsdag 03.06.2010 kl. 08:41 (Sist endret torsdag 03.06.2010 kl. 08:44)
Siste innenriks
