Månelandingsbløffen

Stoltenberg skapte enorme forventninger med sin usedvanlig visjonære månelandingstale i 2007. Vi skulle skape en ny, miljøvennlig og fremtidsretta teknologi som hele verden ville etterspørre. Det skulle tilsvare USAs månelanding. Stoltenberg prøvde å framstille seg selv som Kennedy, men endte opp som Bush.

Det var en selsom opplevelse å delta i Stortingets spørretime etter at det ble kjent at Mongstad-prosjektet ble utsatt. Vi så en statsminister blottet for visjoner, og uten evne til å ta selvkritikk. For det var ikke lite statsministeren hadde lovet det norske folk.

I 2007 hadde Stoltenberg tale til landsmøtet i Arbeiderpartiet. Halvveis i talen sin stoppet han opp og sa, «Resten av talen skal jeg bruke på vår tids viktigste utfordring, klimakampen». Og nyttårstalen Stoltenberg holdt i 2007 var helt fantastisk:

«Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen 10 år hadde de ikke vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen 10 år. De satte seg mål. Og de nådde målene. Vår visjon er at vi innen sju år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»

Stoltenberg hadde visjoner, og han ville noe! Jeg elsker politikere som viser vei, tror på noe og som setter visjoner. Tenk hvilket momentum han skapte! Regjeringen kunne gjort hva som helst og vi hadde alle stått og ropt halleluja. Bensin til 20 kroner literen eller kun én flytur i året. Men så kom dette. Jens Stoltenberg gjentar til stadighet hvor viktig det er å bruke tid, og være hundre prosent sikker på teknologien. Men visjonene er borte.

I mai 1961 tok John F. Kennedy et valg: «Vi velger å dra til månen i dette tiåret, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Fordi det målet vil hente fram og måle vår handlekraft og våre beste evner». Den gangen kostet det ca. 1.000 milliarder kroner i dagens pengeverdi, og på det meste jobba mer enn 350.000 mennesker med prosjektet. I juli 1969 beviste Neil Armstrong med sine første steg på månen at det umulige er mulig.

Månelandingen på Mongstad er heller stusslig. Enda mer pinlig blir det når Regjeringen ikke engang klarer det som er mulig, og som har vært mulig i lang tid, men som de bare ikke er villig til å betale prisen for.

Direktør for klimateknologi ved Sintef, Nils A. Røkke, mener prosjektet om renseanlegg på Mongstad er et spørsmål om penger, ikke teknologi. Røkke er tydelig på at teknologien er der, så hvis man ønsker det, er det mulig å gjennomføre. Men det vil være kostbart.

Momentumet som ble skapt rundt månelandingen ble ikke benyttet. Da vi alle var klare for handling, kom passiviteten. Som politikere skal vi lede an, sette visjoner og tørre å drømme større. Så må vi måles på om vi klarer å gjøre ord om til handling.

Kjell Ingolf Ropstad,

KrFU-leder og

stortingsrepresentant