Du kjenner ham du også. Mannen som bor alene og som folk med et glimt i øyet
kaller «ungkar og spellemann». Mor er død. Nevøer og nieser har vokst fra
ham. Snart er han i fredningsklasse.
Visst lever ungkarene i beste velgående. Antakelig er det flere av dem i dag
enn noensinne. Men de ser ikke ut som ungkarer lenger. Det er single,
attråverdige, velluktende, pent antrukne menn som ofte skårer poenger med en
morsom replikk og en beleven atferd. Vår tids ungkarer er de som har styrt
unna ekteskapsfellen, og som lever på inn- og utpust. Vår tids ungkarer blir
aldri gamle. For livets glade gutter går solen aldri ned.
Selvfølgelig er ikke dette sant. Jeg vet ikke engang om det er en myte. Men
den ungkaren jeg snakker om, attergløymas mannlige motstykke, begynner å bli
en sjelden vare. Han som kan lukte litt stramt, som har tre dager med skjegg
og en frynsete skjortesnipp. Han som synes Sterilan roll-on er helt ok til
selskapsbruk og som vokste ut av dressen ved juletider i 1990. Ungkaren som
revyene elsker å parodiere og som alle drar kjensel på. Som vi ler hjertelig
av når han står på en scene, og i smug når vi treffer ham ute. Ungkaren er
han som lot dagene komme, og som nå lar årene gå.
Ikke le. Det kan skje oss alle. Jeg vet det. Det tar fire dager. Ikke mer. Når
høstjakta nærmer seg, våkner ungkaren i noen og hver. En uke i skogen og på
fjellet. Kummerlige forhold, bål, boksemat, brennevin, slitne vitser og
historier som ikke tåler kildegransking. Fire dager.
Det starter med at du lar barberhøvelen ligge, nøyer deg med litt kaldt vann i
ansiktet, bruker underbuksa en ekstra dag og tramper gårsdagens strømper
myke. Så er du der. Flekkene, luktene, den manglende tannpussen. Alt
forvitrer. Ingen kontroll. Nei, jeg er ingen jeger, men jeg har et hus som
er satt i stand etter antikvariske prinsipper. Nordengen, så vakkert at det
tar pusten fra forbipasserende. En solbrent drøm, innhegnet av historiske
roser, med rødt teglsteinstak, vindusgerikter, linoljemaling, snekkerglede,
ruglete glass og ekte sprosser. Når månen farger alt i grått, ligger
Nordengen der som en sølvfarget skygge i mørket. Et sted der årstidene
romsterer i krokene, der døgnet går sin gang og hvor den blå timen fremdeles
får være blå.
Visst kan dette kopieres. Ukeblader og livsstilsmagasiner gjør det ukentlig.
Interiørarkitekter og møbelprodusenter strekker seg langt for å gi deg
landlivets innbilte gleder. Litt tilgjort slitasje her og en vaklevoren stol
der. Et virvar av bestemors blonder og tepper, ispedd en passende porsjon
urter, noen gamle epletrær, en sixpence, noen ruter fra Burberrys of London
og litt arvegods med tvilsom proveniens. Behagelig, rent, pent og luktfritt.
Ikke en flekk for mye. Country living is the real life for real people.
Nordengen er antikvarens våte drøm. Annerledesstedet der livet lever mens
tiden står stille. Et hus uten innlagt vann og med elektrisitet som bare så
vidt rekker fram til sikringsskapet. Originale paneler, slitte tregulv,
vedfyring, vannbæring, utedo, spindelvev, flaggermus og firbeinte leieboere
hele vinteren. Ikke la deg forføre av nostalgiens retorikk.
Ungkar er både en prosess og en tilstand: I Nordengen tar det bare fire dager.
Sjur Harby, arkeolog og skribent
Publisert torsdag 29.04.2010 kl. 09:16 (Sist endret torsdag 29.04.2010 kl. 10:04)
Siste innenriks
