Evig eies kun det tapte?

Er det riktig å satse milliarder på et nytt og samlet nasjonalmuseum på Vestbanetomten i Oslo, en kostbar flytting av vikingskipene og et nytt monumentalbygg for Edvard Munchs verker når museer landet rundt råtner på rot?

Spørsmålet melder seg etter Aftenpostens oppslag i begynnelsen av mars. Under overskriften «Museene klarer ikke vedlikeholdet» kunne avisen fortelle at halvparten av den kulturhistoriske bygningsmassen ved våre museer forfaller. Lagrede bygninger som en gang ble dokumentert og demontert nettopp fordi de ble ansett som verdifulle for ettertiden, blir nå i stedet skrotet eller gitt bort. «Norge, Kiempers Fødeland» oppfører seg som en pusling. Også i museums­sammenheng.

Sentrale museumsfolk tar til orde for at det nå må kraftigere lut til. Direktør Åsmund Thorkildsen ved Drammens Museum uttaler til Aftenpostens journalist: «På lengre sikt tror jeg de kulturhistoriske museene blir tvunget til å velge ut hvilke kjernebygg som skal beholdes, og hvilke bygninger som kan avhendes. Vi klarer ikke å ivareta alt med dagens ressurser.» Men er det så enkelt?

Museene skulle være en trygg havn for kulturlevninger tiden etterlot på sin vei. Folk ble oppfordret til å gi sine beste ting, og magasinene ble en felles hukommelse for et samfunn i endring. Mange av museene hører hjemme i nasjonsbyggingens tidsalder, og samlingene kan fremdeles arte seg som kuriositetskabinetter styrt av tilfeldigheter og velmente gaver. Tross dette, museene har vært og er fremdeles en av våre viktigste innfallsporter til fortiden. Lenge før noen hadde hørt om museumspedagoger, delte private samlere, bondekvinnelag, håndverkere, lokalhistoriske foreninger og folkemusikere sin arv med et bredere publikum nettopp her. Museene ble folkeopplysningens amfiteater der fortid møtte samtid. De ble brobyggere i en tid der politiske og økonomiske motsetninger sto steilere mot hverandre enn de gjør i dag. Samlingenes omfang og variasjon er også en fortelling om Norge.

Selvfølgelig kan forfallet indikere at populariteten nå er for nedadgående, og at det er på tide å takke De Sandvigske Samlinger på Maihaugen og Helgeland Museum for en lang og samfunnsgavnlig innsats. Men nei, norske museer er mer populære enn noensinne. I 2007 passerte antall besøkende den magiske grensen på 10 millioner. Det var en økning på 800.000 fra året før og en klar melding om at forfallet ikke applauderes av folk flest. Snarere føyer Aftenpostens oppslag seg inn i en rekke med reportasjer der inntrykket er at fellesskapets verdier forvitrer i et urovekkende tempo. Jernbanen, sykehusene, kirkene og museene er brikker på samme brett.

Maihaugen har i dag 100.000 gjenstander som mangler tilfredsstillende oppbevaringsforhold. Tilstanden for en tredjedel av bygningsmassen ved Ryfylkemuseet i Sand er kritisk, mens 892 av Munch-museets malerier er i så dårlig tilstand at de ikke tåler en flytting. Bør prosjekteringen av et nytt milliardbygg på Vestbanetomten stoppes? Bør Lambda stilles i bero? Tja, hva synes du?

Sjur Harby, arkeolog og skribent



Publisert torsdag 08.04.2010 kl. 09:50