Arles er ingen stor by, bare en provinsby i det sørøstlige Frankrike. Men en gang ble byen kalt Gallias Roma - og ennå har byen mektige monumenter fra en stor fortid. Midt i byen troner amfiteateret - Arles Colloseum. Uansett imponerende arkitektur kan man ikke gå inn der uten å tenke på hva amfiteateret en gang ble bygd for. Dagens tyrefekterkamper som nå foregår der om sommeren, er bare bleke skygger av de blodige kampene som foregikk for to tusen år siden.
Om formiddagene ble gladiatorene sendt ut i kamp mot ville dyr - eller mot hverandre. Ved store anledninger ble det organisert regelrette militære slag der de dødsdømte fangene til massens applaus eksekverte sine egne dødsdommer. Blod-badets topp-punkt inntraff midt på dagen da fanger i lange rekker ble stilt opp slik at de en etter en hogg hodet av hverandre med et utlevert sverd. Men da var storparten av publikum gått hjem til lunsj.
Det er neppe det de tenker på når borgerne av dagens fredelige Arles tømmer sitt pastisglass på de mange kaféene rundt den gamle arenaen. Mange år er gått siden gladiatorkampene. I dag er innbyggerne av byen stolte over sin arena og sin romerske fortid. For romertiden - i Arles og andre steder - var jo langt mer enn blod og drap.
Vegg i vegg med arenaen, ligger restene av det romerske teateret der det nå som før blir oppført høyverdig scenekunst. Lenger nede i byen ligger termene - de gamle romerske badene. Her møttes byens frie borgere til daglig bading, lesing i badets bibliotek og diskusjon om aktuelle politiske temaer.
Hendte det at noen grunnet over kontrasten mellom gladiatorkampene og skuespillene, mellom barbariet og den klassiske litteraturen, mellom de avhogne lemmene på arenaen og den avslappete pleien av egen kropp i terme-ne? Eller klarte de å se to veier som den toansiktete guden Janus?
Spørsmålet fortsetter å trenge på også når man besøker Musée de l'Arles antique i utkanten av byen - ikke langt fra der Vincent van Gogh langt nærmere vår tid malte vip-pebroen. Van Goghs kunst - eller annen moderne kunst for den saks skyld - hadde knapt vært mulig uten den kunsten som ble skapt i antikken. Kroppene og ansiktene i de antikke statuene vitner om en humanisme som står i slående kontrast til den soldateske voldskulturen som også var en del av antikken.
Vi undres over tidligere tider. Våre etterkommere kommer ganske sikkert også til å und-res over oss. Og kanskje særlig over oss europeere. For vår samtid er like kontrastfylt som våre 2000 år gamle forfedres. Vi har det siste århundret ut-viklet et langt på vei enestående demokratisk system, nesten avskaffet absolutt fattigdom, fordoblet levealderen - og samtidig satt i gang to enestående blodige verdenskriger, et utall kolonikriger, utbetalt skuddpremie på 10 millioner kongolesere og satt i gang en ny bølge korstog som ingen kan se noen ende på.
«Janus - Vestens to ansikter»heter en bok av Maurice Duverger. Vesten har to ansikter som ser hver sin vei, ett som ser mot barbariet og ett som ser mot humanismen. Særlig advarte han mot det skjulte barbariet som ligger i vår tekniske og økonomiske suksess. Utbyttingen av naturen og verdens fattige er bare enda mer påtagelig i dag enn da boka kom ut i 1972.
Janus - romernes gud med to ansikter - har fulgt oss i to tusen år. Vi må nok fortsatt leve med ham. Men kanskje en tur tilbake i historien kan hjel-pe oss til å se begge ansiktene - også hos oss selv.
Ole-Jacob Christensen,
medlem av internasjonalt utvalg i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
12.03.2010 00:00
