Det er noen år siden den kom, Stefan Haase og Göran Ströms bok om byggetradisjonen på Gotland. Men forbilledlig er den. Tenk om vi hadde hatt noe tilsvarende i Norge. Har Norske Minnesmerkers Fond likevel en framtid?
«Gotland er ett träbyggarland. Det finns två undantag över tiden. Det första undantaget inträffade på 1200-talet, det andra på 1800-talet. Båda har kommit att dominera Gotlands byggnadskultur. Om träbyggarlandet och dess stenhus skall denna bok handla», heter det i innledningen til Bygningar u häusar. Gotländsk byggnadstradition fra 2004. Mer behøves ikke. Over snaut 430 sider gjennomgås husene til fattig og rik, kronologisk og tematisk, slik de fortoner seg der ute på den flate og forblåste kalksteinsøya i Østersjøen.
Selvfølgelig øker relevansen jo nærmere vi kommer opp i tid. Men jernalderens byggeskikk er også en del av historien og den la føringer for middelalderens bruk av tre og stein. Likevel, det er når husene begynner å ligne våre egne at du blar saktere. For dette er detaljenes bok, forfattet av folk som er vel vitende om at det nettopp er i de små ting at djevelen sitter. Innerdører og ytterdører, vindusbeslag og dekorasjoner, veggskap og kakkelovner, gulvlister, taklister, skorsteiner og fargesetting. Alt er fotografert og formidlet slik at folk flest skal forstå forskjellen mellom tradisjon og nesten tradisjon.
Verdien av det gamle settes opp mot behovet for fornyelse. Selvfølgelig skal du vedlikeholde og tilpasse, men det skal skje på en slik måte at du ikke setter historien til side. Når det er tilrettelagt for dine behov, skal husets fortelling fremdeles ha sine tidligere kapitler i behold. Bygningens lesbarhet, så vel som sammenhengene i landskapet, skal bevares og ikke brytes opp slik vår tid har en forkjærlighet for. Derfor er sidebygninger, gjerder og murer, grinder og porter også viet oppmerksomhet i bokens siste del.
Som her hjemme var sjablongmaling også på Gotland en populær måte å dekorere vegger og tak på. Den finnes i utallige varianter, fra intrikate mønstre til enkle trykk i en farge. Mønstrene ble skåret ut i papir som deretter ble stivet med lakk. Så var det bare å gå i gang. Sjablongen ble holdt mot veggen og fargen ble dyttet inn i åpningene. Etter at sjablongen så ble fjernet, satt mønsteret igjen. Selv om tapetene kunne være forbildet, fikk sjablongmalingen sitt eget karakteristiske uttrykk som eldes på en annen måte enn tapeter. Slik har hvert hus og hvert rom oppnådd sin egen individualitet. Til sammen representerer de et enestående mangfold. «Schablonerna målades oftast i klara färger på ljus bottenkulör, men det finns rätt många exempel på ljusa mönster på mörk botten», skriver forfatterne.
Ifølge Aftenposten renoverer vi hus og leiligheter for svimlende 35 milliarder årlig i Norge. Da blir kostnadene ved slik folkeopplysning for små penger å regne. Norske Minnesmerker utkom med første bind i 1934 og først ut i serien var den gang en presentasjon av hovedmonumentet i nordisk befestningskunst, Gamlebyen i Fredrikstad. Bak sto Norske Minnesmerkers Fond - etablert etter initiativ av daværende riksantikvar, Harry Fett.
Dokumentasjon og oppmåling hadde lenge vært en prioritert oppgave, men Fett innså at målrettet ville arbeidet først bli når undersøkelsene kunne publiseres i egne skriftserier. Fotografisk dokumentasjon var den avgjørende faktor, men også den som virkelig kostet penger. I tillegg til fondets egne midler ble derfor kommuner, bedrifter og institusjoner invitert til spleiselag. Resultatet lot ikke vente på seg; helt fram til nylig har viktige bokverk om norsk kulturarv sett dagens lys takket være fondet. Men nå er kassen på det nærmeste tom etter år med evneløs forvaltning.
Stefan Haase og Göran Ström har skapt en vakker og nyttig bok. Men først og fremst har de gitt kulturarven et ansikt, dens uttrykk en nerve. Akkurat det vi nå savner så sårt her hjemme.
Sjur Harby , arkeolog og skribent
Publisert tirsdag 09.03.2010 kl. 11:55 (Sist endret tirsdag 09.03.2010 kl. 12:03)
Siste innenriks
