Nøytralitetens tidsalder

Det norske samfunnet er i konstant forandring. Debatten om hvilke verdier som skal prege samfunnet er til tider intens. I denne debatten er det blitt mote å fremstille seg selv som nøytral. Hva denne nøytraliteten består i er det imidlertid vanskelig å få noen forklaring på. Det kan virke som om noe er nøytralt idet flertallet av samfunnseliten mener det, eller når det ikke er knyttet til noen religion.

Når Human-Etisk Forbund vil arrangere navnefest i Oslo Rådhus så er det nøytralt og tillatt, men hvis menigheter ønsker å feire konfirmasjon i lokalene, er rådhuset stengt for dem. Den rødgrønne regjeringa bedriver også en slik nøytralitetsoffensiv. Trosfriheten reguleres med innskrenkende lovforslag der religiøse ikke får vise eller praktisere sin tro i det offentlige rom. At den norske stat er sekulær er ikke ensbetydende med at samfunnet må være verdinøytralt.

Etterfulgt av sveitsiske minaretforbud og italiensk krusifiksforbud i skolen, får vi forslag fra både Frp og fra regjeringshold med sprikende utsagn fra SV og Ap om gjøre hijab, niqab og burka forbudt her hjemme. Statsministeren vet ikke helt hva han vil, men åpner opp for at det kan være opp til den enkelte kommune å avgjøre om de skal innføre klesforbud for kvinner. Da er nødvendig med en grunnleggende debatt både om religionsfrihet og politikkens grenser for inngripen i den enkelte borgers liv.

En av statens viktigste oppgaver å legge til rette for borgernes frihet. De mest fundamentale sivile frihetene og politiske rettighetene mennesker har er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring. Ved å innføre forbud mot religiøse hodeplagg for å fremme integrering, bryter man med sentrale menneskerettigheter. Det er grunnleggende for et menneske å tro på noe. Og når man tror på noe må man få mulighet til å stå for det, også utenfor husets fire vegger. Religionen kan ikke begrenses til det private selv om staten er sekulær. Vi skal respektere andre menneskers tro og livssyn - både minoritetenes og majoritetenes. Evnen til å ta vare på minoritetene er et av kjennetegnene ved et demokrati.

Det offentlige rom kan ikke ryddes for religiøse symboler og bli nøytralt. Nå har FNs menneskerettighetserklæring slått fast at det er en del rettigheter vi ser på som viktigere og mer sentrale enn andre, og innunder her er religionsfriheten, retten til å tro det man vil og gi uttrykk for det «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».

Derfor har vi også grunn til å spørre om hijab-debatten kan føre til mer mobbing og trakassering av muslimske jenter som går med hodeplagget. Det er en avsporing i integreringsdebatten å gå løs på et religiøst hodeplagg, når man har store utfordringer med svært andre områder i integreringspolitikken, som å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid, flere innvandringsgutter til å fullføre skolen, hindre tvangsekteskap og forbedre språkkunnskaper og så videre.

Det overrasker meg ikke at Frp ønsker å forby religiøse hodeplagg. Men jeg er skuffet over de sprikende signalene fra SV. Kristin Halvorsen er ikke mye bedre enn moralpolitiet på Grønland i Oslo som blandet seg inn i hvordan jentene kler seg - i denne saken opptrer hun som klespoliti selv, og vil la kommuner nekte muslimske jenter å bruke hijab på skolen. Retten til å bære religiøse plagg gjelder for alle, også muslimer. Det må formynderpartiet SV ta inn over seg.

Kjell Ingolf Ropstad, KrFU-leder og stortingsrepresentant