Norges riksantikvar heter Jørn Holme. Alle vet det. De fleste liker det. Norsk kulturminnevern har tatt skrittet ut av dvalen.
Når Riksantikvarens historie en gang skal skrives av uavhengige faghistorikere, vil trolig oktober 2009 bli trukket særskilt frem. Ikke før var hovedbygningen på Nordli i Sørum revet, så tiltrådte den nye riksantikvaren. Nordli-saken ble det gamle regimets siste sukk før livet ebbet ut.
Fra å være gjemt og glemt for de fleste, er Riksantikvaren igjen blitt en samfunnsaktør. I rask rekkefølge er kontroversielle utspill om besinnelse og bevaring kommet fra Dronningens gate 13 i Oslo. Først var det den uvettige utbyggingen i Bjørvika. Deretter fikk utkastet til nytt Munch-museum gjennomgå. Så kom bekymringen for hva som skal skje med hovedstadens mange eldre monumentalbygg som politikere står i kø for å tømme. Og nå, i slutten av forrige uke, ble et nytt kulturhistorisk museum på Bygdøy skissert i en mulighetsstudie bestilt av Riksantikvaren selv. Ikke bare har direktoratet påtatt seg rollen som premissleverandør i viktige saker. Nei, utspillene kommer mens debatten pågår, ikke tre måneder etter at den er avsluttet, slik vi tidligere har vært vant til.
Hva er det med denne mannen som får atskillige hjerter til å skifte takt? Jeg vil trekke frem noen stikkord: Det første er samfunnserfaring. Han er jurist og har arbeidet i Økokrim, vært statssekretær, leder av PST og fungerte også en periode som assisterende riksantikvar i Sissel Rønbechs umerkelige fravær. Dette har gitt ham atskillige innblikk i hvordan det norske samfunn egentlig fungerer når lover og regler er tolket ferdig og forstått. I tillegg har det gitt ham et nettverkvi trolig må tilbake til tidligere riksantikvar Harry Fett for å finne maken til. Mediautspillene dokumenterer også hans teft for gode saker. Mens Riksantikvarens sentralbord tidligere var enhver journalists store prøvelse, tar Holme telefonen når den ringer, eller han slår gjerne et nummer selv.
Etter mange års anonymitet var det avgjørende at embetet igjen skaffet seg et handlingsrom. De siste måneders utspill viser at han langt på vei har lykkes. Riksantikvaren har gjenreist sin autoritet og legitimitet, og den regionale kulturminneforvaltningen melder allerede nå om lettere arbeidsforhold. Viktigst er likevel at han har en genuin interesse for det fagfeltet han som riksantikvar er satt til å forvalte. Du hører det på stemmen. Du ser det i øynene.
Men, for denne kommentaren har også et stort men. Jørn Holme er ingen selvfølge som riksantikvar. For, dagene i oktober startet egentlig på vårparten i fjor, da Aftenpostens kommentator Lotte Sandberg stilte spørsmål ved Miljøverndepartementets utlysning av stillingen. Var den reell eller fantes det en kandidat som på forhånd var ønsket?
Spørsmålet får stå åpent. Men kanskje finner vi svaret i historikeren Jens Arup Seips innledning til Et regime foran undergangen fra 1945: «Ingen gir lett avkall på makt, og det er ikke noe usedvanlig i at et gammelt styre gjør motstand mot å bli fjernet».
Sjur Harby, arkeolog og skribent
Publisert onsdag 03.02.2010 kl. 09:21 (Sist endret onsdag 03.02.2010 kl. 10:27)
Siste innenriks
