Det er ikke noe galt med ukebladet Hjemmets julereportasje. Over seks sider inviteres vi inn i en landlig idyll fra 1923. Men huset kunne like gjerne ha vært nytt.
Visst ser det hyggelig ut, bildene som skal få alle Hjemmets lesere til å lengte etter en god, gammeldags jul uten å fryse på bena. Badet i snø, kunstferdig opplyst ute som inne, bak hvitmalt stakitt i skogkanten, ligger idyllen. Fjernt fra kjøpesenterets handlekaos står mor selv i døråpningen med sitt rutete forkle og venter på oss lesere. Inne dufter det kanskje av sju slag, ribbe og grønnsåpe, men noe spor av julens forberedelser ser vi ikke. Kjøkkenbenken er fylt til randen med lys og blomster. På gulvet finnes ingen smuler eller støv, bare en plastrye som kan vaskes fra Pappelina. Her er verken stress eller krangel, men rent, pent og forberedt til årets store høytid. For anledningen har Hjemmet sendt to journalister og en fotograf.
Selv om julen forbindes med familie, venner, fellesskap og tradisjoner, kommer vi overraskende nok til tomt hus. Bortsett fra vertinnen i dørtrekken, finnes det ikke et menneske på bildene. Spisebordet er dekket med tallerkener fra Wedgwood og Kongleglass fra Magnor, men maten uteblir. Gjestene likeså. Her er ingen dampende fat eller forventningsfulle blikk. Juledrammen, selve livets vann her på berget, er etter glassene å dømme, heller ikke tiltenkt noen rolle denne kvelden. Visst er det varme på peisen, levende lys på bord og nisser så langt øyet rekker. Men ellers er det øde, stivt og like hyggelig som tre sider i Skeidars møbelkataloger.
En kunne tenke seg at det nettopp er i hus fra 1923 at juletradisjoner står sterkt. For her, bak kniplingsverandaen, vet både du og jeg at julen har vært forberedt i generasjoner. Husmødre har stekt og kokt i hele desember, ovner er pusset, ved er båret inn og filleryer ristet for vær og vind. I skuffene på kjøkkenet ligger det i slike hus flekkete kokebøker og ruger på krumkakenes hemmeligheter. Det er i disse hjemmene at spisebordet fremdeles bærer spor av en litt for livlig nyttårsaften i 1936 og Toremanns første sløydøvelser på folkeskolen.
Det er her, og ikke i byggefeltenes trengsel, at det fremdeles kan finnes mystiske loft der mor og far en gang i året henter ned sliten julepynt og nisser med et ben og pålimt hode. Det er stort sett i slike hus at dryppvått lintøy fremdeles kan rulles om og om igjen til serviettene skinner og duken har gjenvunnet sine knivskarpe bretter. Det er her, og kanskje bare her, at fortellinger fra en svunden tid kan berettes uten å miste glans og troverdighet.
Men nei, i Hjemmets julereportasje er tradisjon og hjemlig hygge noe det bare snakkes om. I årets julehus er alt nytt og glinsende. Ute som inne er ethvert spor av forankring og levd liv fjernet. Borte er onkel Karls nedsittede ørelappstol og bestemors arvede sybord. I stedet møter vi sofaer i brunt skinn fra Casa Møbler og bord fra Ikea. Keramikkfatet kommer fra Potteriet på Røros og julestjernen fra Skotterud Blomster. Ukebladet Hjemmet gir deg ikke den julen du husker og som du lengter tilbake til. I stedet presenteres en høytid som alle kan kjøpe, med tradisjoner alle kan skape. Hjemmets jul er den julen som ikke stiller andre krav enn en romslig lommebok. En julehøytid som ikke skaper annen hygge enn den du kan kjøpe selv.
«Bordet står dekket i all sin prakt, og skinnstolene er fra Ikea», skriver Hjemmets journalist. Men gjestene er ikke inkludert i prisen.
Sjur Harby, arkeolog og skribent
Publisert onsdag 06.01.2010 kl. 10:12
Siste innenriks
