Klimaforlikets fremtid

Klimautfordringene er vår tids største utfordring, det er noe de aller fleste etter hver er enige om. Da er det en krevende runde hver gang uenigheten om virkemidler kommer til overflaten i det politiske landskapet. Vi har våre forskjellige oppfatninger, men også våre felles forpliktelser i tråd med klimaforliket.

Det er betimelig å stille seg spørsmålet om regjeringen har tenkt å forholde seg til klimaforliket og ta det på alvor, når den praktiske politikken som blir ført langt fra føles som en oppfølging av hva regjeringen og de borgerlige partiene har forpliktet seg til.

Klimaforliket skal forplikte Stortinget til ansvarlighet, og ikke minst skal det forplikte til forutsigbarhet. Når da et grønt sertifikatmarked ikke kommer på plass før etter en hel regjeringsperiode med de rødgrønne, blir forutsigbarheten liten.

Den siste tiden har debatten gått høyt om biodiesel, og denne saken får også frem hvilken forutsigbarhet som forventes i en overgang til et mer miljøvennlig samfunn. Like før sommeren var miljøvernminister Erik Solheim (SV) på besøk hos Uniol for å åpne et splitter nytt anlegg til produksjon av biodiesel. Noen måneder senere legger finansminister Kristin Halvorsen, også hun fra SV, frem forslag om å avgiftsbelegge den samme biodieselen.

Avgifter er noe som i hovedregel ilegges uønsket atferd. I hvert fall ut fra et liberalt perspektiv skal ikke mer penger til statskassa være grunnen, noe Jens Stoltenberg ser ut til å mene.

Vi er inne i en avgjørende periode for å få til en grønn omlegging av samfunnet, og dette handler ikke om valgkampsaker i 2011 og 2013. I går startet klimatoppmøtet i København. Dette handler om hvilket samfunn vi skal få i 2030 og 2050. Slik klimaforliket nå blir tolket av regjeringen, håper jeg for all del at det ikke blir et rødgrønt samfunn.

I oktober avholdt en rekke ministere fra stillehavsøyer et møte hvor de oppfordret alle land til å starte kutt av utslipp før klimatoppmøtet i København. De avholdt dette møtet seks meter under vann, for å vise hva som er realiteten for dem når klimaendringen slår inn over stillehavsøyene.

Bildet av ministere i dykkerutstyr med penn og papir i hendene har gått verden rundt og synliggjør den desperate situasjonen stillehavsøyene er i, og hvor nært på seg de kjenner klimaendringene. De merker alt i dag at havet stiger og at deres eksistensgrunnlag begynner å forsvinne.

Selv om vi i Norge enda ikke merker de lokale problemene i stor grad, er det mennesker andre steder i verden som allerede kjenner klimatrusselen tett på kroppen. I tillegg til stillehavsøyene er det kriger og konflikter på grunn av klimaendringene som igjen skaper klimaflyktninger, isbreer smelter og endrer livsgrunnlaget til folk og store helseproblemer som følge av manglende tilgang til rent vann og sanitære forhold. Dette vil bare bli forsterket en rekke steder på kloden de kommende årene.

Det er dette møtet i København handler om. Hvordan kan vi sikre menneskers eksistens, hva kan vi sikre av forutsigbarhet for en omleggelse av samfunnet og hvilket ansvar er vi villige til å ta? Også vi nordmenn må gjøre vår del av arbeidet, både hjemme og ute med forpliktende avtaler. Målet med møtet i København må være at øystater ikke skal måtte holde regjeringsmøter under vann.

Anne Solsvik

Leder Unge Venstre



Publisert tirsdag 08.12.2009 kl. 10:22 (sist endret tirsdag 08.12.2009 kl. 10:22)