Hvor hensiktsmessig er det å demme opp for funksjonstømming, etgryende forfall og hyppigere riving? Den røde låven finnes fremdeles overalt. Men hvor lenge?
«Herregårdene udgør en viktig del af vores fælles fortid. De rummer en unik bygningsarv placeret i fantastiske kulturlandskaber, som danskerne sætter høyt», heter det i innledningen til Hvidbog, en faktabok som i klartekst forteller hvilke utfordringer og muligheter den danske herregården i dag står overfor.
Med de rette briller er dette dyster lesning. Danmark har 770 herregårder. Snaut halvparten av dem med hus som har fredningsstatus. Hver fjerde driftsbygning står tom, det vil si at godt og vel 20 prosent av dem ikke lenger bidrar til driften. De årlige vedlikeholdsomkostninger på en fredet driftsbygning beløper seg til 180.000 danske kroner, mens en hovedbygning med samme status trekker 400.000 kroner. Årlig omsetter en gjennomsnittelig herregård for nesten ni millioner og har litt over sju ansatte. Landbruk og utleie av husrom er de viktigste inntektskildene. Konklusjon: Endene møtes ikke. Bygningsarven forfaller. Danmark er i ferd med å miste en vesentlig del av det som gjør landet deilig.
Derfor lanserte Realdania, et av Danmarks tallrike allmennyttige fond, prosjektet Fremtidens Herregård i samarbeid med Dansk Bygningsarv AS. Kampanjen, det er deres eget ord for arbeidet, skal bidra til at herregårdene ikke bare skal representere ærerik, men sliten fortid. Nei, herregårdene skal gjeninnta posisjonen som dynamoer for utviklingen på landsbygda. Der 1700-årenes opplysningstid en gang slo rot, der skal den danske landmann igjen hente sine forbilder. Til opplysning er Dansk Bygningsarv AS et rådgivnings- og vitensenter med by- og bygningsarv som hovedanliggende, eid av et annet fond, Dansk Bygningsarvfonden.
Hensikten med å vise til Danmark er å fortelle at vi også her hjemme må ta grep. Uansett hvor du reiser i landet, ser du driftsbygninger i gryende eller fremskredent forfall. Røde låver der vinduene stirrer tomt i mot deg. Hvor vindskiene slenger og takstein mangler. Visst har vi prosjekter som tar utfordringene på alvor, men når rapporten er levert og bevilgningen oppbrukt: Hva skjer da?
Bøndenes Bygningskontor ble etablert 1923 og er tidligere omtalt i denne spalte. Den gang var det byggeskikken utover bygdene som bekymret. Nå er tiden inne for et nytt Bygningskontor, initiert av landbruksorganisasjonene selv med offentlig støtte og med rådgivning og kompetansebygging som formål. Bygningskontoret skal overta der prosjektene slutter. Det skal rådgi myndighetene og iverksette tiltak når politikken slår feil. Det er ikke bare viktig å kartlegge helsetilstanden til norske gårdstun, vi trenger også møteplasser hvor erfaringer med funksjonsendring og ombygging samles inn og formidles videre. Vi trenger et kontor som trekker veksel på det som skjer i de øvrige nordiske land og Europa, og som kan bringe kunnskapen videre til norske bønder. Tenk deg en materialbank som sikrer at fullgodt bygningsmateriale gjenbrukes fremfor å bli flammenes rov. Vi må ha arkitekter og kulturhistorikere som for en billig penge kan skissere alternativer til forfall og riving, som bistår eieren i møtet med offentlig byråkrati og når søknader skal skrives.
Svenn Arne Lies kronikk her Nationen for en tid tilbake understreker alvoret i situasjonen. Strukturrasjonaliseringen i norsk landbruk har siden 1989 redusert antall bruk til det halve. I dette dragsuget vil driftsbygningene følge. I løpet av en generasjon kan den røde låven bli en sjelden vare, dens mangfold i materialbruk, utforming og håndverk et glemt kapittel.
Avviklingen må administreres slik at neste generasjon driftsbygninger ivaretar den monumentaliteten og kvaliteten som enhetslåven i dag representerer.
Visst handler dette om kulturarv, men mest om innovasjon og utvikling.
Sjur Harby, arkeolog og skribent
Publisert torsdag 19.11.2009 kl. 08:46 (Sist endret torsdag 19.11.2009 kl. 10:12)
Siste innenriks
