Norsk lov gir alle elever i grunnskolen lik rett til tilpasset undervisning. Dessverre er det slik at sosialistisk tankegods og likhetstanken ofte setter denne rettigheten under press, men dette er altså en lovfestet rettighet i § 1-3 i Barnekonvensjonen. Denne rettigheten gjelder både de som har behov for ekstra bistand for å komme opp mot nivået til sine jevnaldrende, men også dem har behov for å bli akademisk stimulert på et høyere nivå enn det tilbudet som normalt gis til deres jevnaldrende. Med bakgrunn i Barnekonvensjonen skulle det ikke være behov for å argumentere for dette siste, men i og med at praksisen er veldig forskjellig, vil jeg kort peke på at det ikke er mange fotballtrenere som vil være uenig i at dersom man ikke får spille fotball med best mulig trenere og medspillere før man blir 19 år, så kan man heller ikke aspirere til å bli landslagsspiller i fotball. De fleste talenter i fotball debuterer da også på juniorlaget mens de enda er guttespillere, uten at dette faktum avstedkommer en større debatt.

Nasjonen kan imidlertid ikke leve av fotball i fremtiden. Akademiske prestasjoner som kan styrke kunnskapsnasjonen Norge og dermed velferd og verdiskapning kan derimot være en viktig premissleverandør for fremtiden. Dermed skulle det være åpenbart at flest mulig av våre skoleflinke elever burde få utdanning på høyest mulig nivå så tidlig som de ønsker og evner, uavhengig av hvor i landet man bor.

I praksis er det dessverre slik at ressursene i kommunene ikke strekker til for å ivareta både de svakeste og de sterkeste elevene. Da blir det fort de sterkeste elevenes rett til å få utdanning på høyere nivå som blir nedprioritert. For små skoler i små kommuner med lang avstand til nærmeste skole på høyere nivå er ressursutfordringen enda større. Undervisning på videregående nivå blir da en uoverkommelig oppgave innenfor de økonomiske rammer i kommunene.

Svaret på disse utfordringene ligger selvsagt i en styrking i kommuneøkonomien og en sterkere prioriterting av skolen i kommunene. Men for mange kommuner med store avstander og liten befolkning vil man aldri kunne styrke kommuneøkonomien tilstrekkelig til at dette behovet kan dekkes tilfredsstillende. Jeg legger til grunn, som Sp gjorde i gamle dager, at vettet er jevnt fordelt på by og land. Da er av tvingende nødvendig at storsamfunnet legger til rette for at skoleflinke elever også utenfor de store byene får mulighet til å bli tilstrekkelig stimulert til å nå rekkevidden av sitt akademiske potensial.

Dette kan neppe skje ved at vi fysisk sender lærere fra videregående ut til alle ungdomsskoler i landet der det finnes en elev som er skoleflink nok til å motta undervisning på videregående nivå. Det kan imidlertid gjøres ved å ta i bruk digitale løsninger. Dessverre er digitale hjelpemidler på mange skoler fortsatt hovedsakelig et hjelpemiddel for elektronisk tekstbehandling. De digitale hjelpemidlene som finnes i dag muliggjør undervisning på helt andre plattformer enn tidligere, dersom de blir tatt i bruk.

Dessverre er det sånn at byene også her er i ferd med å få et forsprang, mens det er bygdeskolene som hadde hatt størst nytte av digitaliseringen. Fremskrittspartiet mener Stortinget nå må ta ansvar for at også ungdom i bygdene må få ta del i den lovfestede rettigheten det er å motta undervisning på et stimulerende nivå. Norges fremtidige velferd og verdiskapningen har ikke råd til å dyrke de akademiske talentene bare i halve befolkningen. Veien å gå er å legge til rette for å sende læreren ut i distriktene på bredbånd.

Tord Lien, stortingsrepresentant for Frp