«Å sette spor er å være i verden. Usynliggjøring og sletting av spor er overgrep», skal Berit Ås ha sagt en gang. Nylig utkom boken om de glemte pionerene. De var alle kvinner.
Forfatteren heter Gunnar Jerman, og kvinnene har han hentet frem fra tre århundrer. De har det til felles at de skapte seg en yrkeskarriere som ellers var forbeholdt menn. Lenge etter at de selv gikk ut av tiden, er de blitt stående som monumenter. Til dels av nasjonal karakter.
En kan lett få fornemmelsen av at det er en kvinnelig egenskap å gå i glemmeboken. At skjebnegudinnene allerede ved fødselen gir guttebarna refleks og jentene mørke klær. Du huskes fordi du er mann, og glemmes fordi du er kvinne.
Virkeligheten er atskillig mer komplisert. Den som studerer minnet etter enkeltmennesker, yrkes- eller befolkningsgrupper, vil raskt måtte erkjenne at hvor du er født, hvem som satte deg til verden og hvilke mennesker du møtte, kan være av like stor betydning som kjønn alene. Visst var kvinners skjebne lenge regulert av lov, religion og moral, men førte det til en usynliggjøring?
Jerman trekker selv frem et fellestrekk. Hans utvalgte kvinner vokste opp i ressurssterke miljøer som på forskjellig vis ga dem kontakter, inspirasjon, kunnskap, erfaring, trygghet og selvfølelse. Kombinert med personlige egenskaper kunne de erobre verden. Og de gjorde det.
«Nysgjerrig forsøkte jeg å finne mer ut om dem og deres bakgrunn. Det var ikke lett. De fleste kildene, fra sagatidens forfattere til nyere tids historikere, usynliggjorde nærmest kvinnene», skriver Jerman.
Det må være en sannhet med modifikasjoner. Navn som Cathinka Guldberg, Betzy Kjelsberg, Laila Schou Nilsen og Kristine Bonnevie er fremdeles meislet i stein. Du finner dem som gatenavn, som monumenter på plasser og torg, som institusjoner med viktige samfunnsoppgaver. Detaljene i deres livsverk har nok med årene forsvunnet hos menigmann, det private «jeg» er kanskje tilslørt, men at de skulle være glemt, er en overdrivelse.
Kan hende handler dette mer om vår egen tidsånd, enn om kildetilfang og tolkning. Etterkrigstidens Norge har ikke hatt bruk for hukommelse. Forbrukermentaliteten nådde også kildene. Borte er de gamle loft og de overfylte kjellere, de nitidige broderier og det håndskrevne brev. Mellom fortid og fremtid ligger det øyeblikket som kalles samtid. Arrogant og brautende har den skjøvet tradisjon og erfaring til side. Den fyller institusjonene med overflødige mennesker, auksjonsfirmaene med arvemøbler, loppemarkedene med tekstiler og husgeråd og avfallsplassene med resten.
I en gammel familiebibel finnes følgende ord: «I Tronhiem er Jeg Fød, i Romsdalen nød Jeg ære. Paa Sauge Gaard er Jeg død. Hvad wil I Mere Begierre. Skreven af Min Haand før Jeg utgav Min Aand.» Flere spor etterlot ikke Hellebor Höyer (1705-1792) seg til ettertiden. Men i over to hundre år er hennes siste ord blitt sitert - og sitert igjen.
Sjur Harby, arkeolog og skribent
Publisert torsdag 08.10.2009 kl. 09:04 (Sist endret torsdag 08.10.2009 kl. 09:33)
Siste innenriks
