«Den viktigste forutsetning for hans nybrottsgjerning har naturligvis vært hans egen evne til å se». Mandag 24. august hentes Harry Fett frem fra glemselen på Kistefos-Museet. Det var på tide.
Sitatet er hentet fra tidligere direktør ved Norsk Folkemuseum, Reidar Kjellbergs tale på Harry Fetts 80-årsdag i 1955. Fett hadde for lengst fratrådt som riksantikvar, men hans byste var ennå ikke stuet vekk i institusjonens låste bokmagasin. Den gang klang navnet like kjent i Sverige som i Norge. Han var respektert langt utenfor landets grenser.
Harry Fett bygde norsk kulturminneforvaltning fra grunnen av med to tomme hender og en liten gasje. Han tiltrådte embetet 38 år gammel i 1913, som landets andre riksantikvar i rekken og ble sittende til 1946. Han betegnet seg selv som tilhørende generasjonen av 1905, den årsklassen som ikke kunne gå til sengs den 7. juni, men som «måtte oppleve den nye dags komme i vår lyse sommernatt ute på gaten».
Det er ikke enkelt å skille riksantikvaren Harry Fett fra kunstsamleren, vennen, sosietetsmannen, debattanten, industriherren, redaktøren og politikeren. Hans liv var mangslungent og hans arbeidskapasitet enorm. «Jeg arbeider hele døgnet, når jeg ikke filosoferer, sover, spaserer, spiser, er i selskap eller har selskap», skrev han selv en gang. Jeg tror ham. Det finnes ingen bås å sette ham i og hans bibliografi fyller en bok på nesten 100 sider. Han var alle steder til enhver tid.
Kronikken Maskin-natur-kultur-monumenter, som sto på trykk i Aftenposten 3.august 1938, illustrerer Fetts evne til å sette kulturarven på tilnærmelsesvis enhver dagsorden og inn i de fleste sammenhenger. I rask rekkefølge berøres Russlands industrialisering i 1930-årene, de arkeologiske undersøkelser av kirkeruinen på Borgarsyssel museum i Sarpsborg, private midlers betydning for vernearbeidet, bygdetunet som en bygds profane kultursentrum, behovet for et eget sjøfartsmuseum her til lands, samspillet mellom natur og kultur ved norske museer, de gamle militære øvingsplassers potensial som arenaer for folkets legemlige og åndelige gjenreisning, den moderne og slette byggeskikk som hersket utover bygdene og byenes utparsellering av boligtomter med tilhørende rasering av gammelt kulturlandskap. «Hele vårt arbeide i det 19. århundre», skriver han, «har været å klarlegge og vise for oss selv og andre vårt eget ansikt. Med andre ord sette menneskeånden fra en periode i forbindelse med en annen. Kulturmonumentene har derfor sin plass «midt i det moderne liv ved siden av våre maskinmonumenter og våre naturmonumenter».
I en bok finnes følgende dedikasjon: «Til stortingsmann Trygve Bratteli med ærbødige hilsner. Harry Fett.» Boken het «Bildets folkehøyskole» og omhandlet Kunst på arbeidsplassen, et selskap Fett selv tok initiativet til. Året var 1955, Fett var 80 år, men skriften var fremdeles like sikker og hans tanke tindrende klar.
Harry Fett var en humanismens våpendrager - en riksantikvar i ordets virkelige betydning.
Sjur Harby er arkeolog og skribent
Publisert onsdag 19.08.2009 kl. 09:30 (Sist endret onsdag 19.08.2009 kl. 09:40)
Siste innenriks
