Det bygges i landbruket. Bare i Trøndelag skal det investeres en halv milliard kroner i nye fjøs. Er det bare grunn til glede?
Visst er det moderne, det nye fjøset som de fire bøndene i Ogndal i Steinkjer nå bygger. Men særlig vakkert er det ikke. Dimensjoner og utseende virker fremmedartet her hjemme. Ikke bare er treverket for det meste erstattet av andre materialer. Størrelsen er industriaktig, takvinklene slappere enn de tradisjonelt har vært på norske fjøs, vinduene virker tilfeldig plassert. Heller ikke beliggenheten i et skogsbryn stemmer. Fjøset er ikke lenger gårdens pryd. Det skal skjules så godt det lar seg gjøre. Industrialiseringen av norsk landbruk er på fremmarsj, proletariseringen av den norske bonden har tatt ennå et skritt.
I Ogndal blir fire besetninger snart til en stor. – Med de nye kravene som stilles ville jeg ha vært nødt til å investere mye i det gamle fjøset. Det er godt å slippe, jeg gleder meg stort til å flytte inn i det nye, sier en av bøndene til NRK. Det gamle fjøset hans er fra 1950-tallet. Det var på tide å bygge nytt.
At fremskrittet ikke nødvendigvis er vakkert er en gammel kjensgjerning, også i landbruket. Høsten 1938 ropte bondehøvdingen Johan E. Mellbye (1866-1954) et varsko her i Nationen. En biltur gjennom Østfold hadde vist ham at «funkis» var i ferd med å fortrenge tradisjonell byggeskikk og materialbruk. Hans bekymring ble formulert i artikkelen «Funkis på landsbygden» samme høst. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Fra hele landet mottok han sympatierklæringer. Det var den norske byggeskikken som var truet. Østfold var bare et representativt eksempel for en allmenn utvikling.
Antakelig ville det stått ennå dårligere til om ikke Mellbye selv hadde initiert mottiltak. Allerede i 1909 besørget han gjennom «Selskapet til emigrasjonens innskrenkning», det som senere ble til «Ny jord», utarbeidelse av typetegninger til en billig, vakker og komfortabel bebyggelse. Med seg hadde han Harry Fett (1875-1962), landets høyt respekterte riksantikvar – i navnet, så vel som i gavnet. Hvem av dem som først hadde tenkt tanken, skal forbli usagt. Harry Fett var en mester til å forankre egne ideer hos andre.
Bøndenes bygningskontor så dagens lys i 1923. Bak sto Norges Bondelag og Norges kredittforening for land- og skogbruk. Hensikten var å demme opp for billigbyggeriet som bureising og bøndenes generelle behov for fornyelse av bygningsmasse førte med seg. Gjennom veiledning og utarbeidelse av tegninger og planer for nybygg og ombygging, samt agitasjon for en hjemlig, stedegen byggeskikk, skulle bygningsarven reddes. Prisene kunne holdes attraktivt lave, takket være en viss standardisering av tegninger og volumproduksjon av bygningselementer som dører og vinduer. Samarbeid med trevarebedrifter landet rundt, reduserte transportkostnadene til et minimum og sikret arbeidsplasser som ellers sto i fare.
Det finnes ikke noe Bøndenes bygningskontor lenger. Borte er også den bondehøvdingen som innser at hus skaper folk og den riksantikvar som uten blygsel stiller hele sin autoritet til disposisjon i den gode saks tjeneste. Men deres initiativ gjorde en forskjell i samtiden. De ga mennesker en stolthet og landet et ansikt. En halv milliard kroner er mange penger, 60 millioner av dem tilflyter byggherrene i form av offentlig tilskudd.
Pengene er der, men viljen er borte.
Sjur Harby er arkeolog
Publisert torsdag 18.06.2009 kl. 10:24
Siste innenriks
